Hva betyr «å ha ADHD» eller «å ha diagnosen ADHD»?

Å ha ADHD viser til at personen faktisk oppfyller diagnostiske kriterier (DSM-5/ICD-11) for en ADHD preget av vedvarende oppmerksomhetsvansker og/eller hyperaktivitet/impulsivitet, med tydelig funksjonssvikt i flere situasjoner og debut før 12 års alder. Å ha diagnosen ADHD betyr at kriteriene er vurdert og dokumentert gjennom utredning i spesialisthelsetjenesten (i Norge oftest BUP), og at diagnosen er registrert. Norske retningslinjer anbefaler å bruke DSM-5-kriteriene i diagnostikk (selv om koding fortsatt skjer i ICD-10 inntil innføring av ICD-11). Det påvirker hvem som fanges opp, fordi DSM-5 favner bredere enn ICD-10s «hyperkinetiskADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) er en nevrologisk utviklingsforstyrrelse som kan påvirke barn og unges oppmerksomhet, impulskontroll og aktivitetsnivå. Tilstanden kan variere fra person til person, men felles er at den kan skape utfordringer i hverdagen, både hjemme, på skolen og i sosiale relasjoner. Les mer ➜ forstyrrelse». (1), (2)

---

Hvor vanlig er ADHD i Norge?

Diagnostisert forekomst (registerbasert)

FHI har oppsummert utviklingen i perioden 2010-2022: 89 371 personer i alderen 2-30 år fikk ADHD-diagnose i spesialisthelsetjenesten, tilsvarende 4,75 % av befolkningen i aldersgruppen. Andelen øker med alder: ca. 0,06 % i førskolealder, 3,22 % i barneskolealder, 6,30 % i ungdomsalder, og 6,12 % i 18-30 år. (5), (6)

Kjønnsforskjeller og tidsutvikling. ADHD er vanligere hos gutter i barneårene, men økningen siden 2020 er størst blant jenter/unge kvinner. Blant 16-19-årige jenter doblet andelen med diagnose seg fra 2019 til 2022 (fra 1,5 % til 3,1 %), og blant 20-24-årige fra 1,0 % til 2,2 %. (7)

Medikamentbruk som indirekte indikator. Bruken av ADHD-legemidler økte markant 2006-2022, særlig blant kvinner og voksne, og kjønnsforskjellen i bruk ble tilnærmet utjevnet mot 2022. (8) I 2023 fikk 5,4 % av guttene og 3,5 % av jentene 13-17 år ADHD-medisiner (opp fra hhv. 2 % og 0,6 % i 2004). (9)

Merk: Registertall fanger diagnostisert forekomst og/eller behandlingsforekomst, ikke den totale andelen som oppfyller kriteriene uten diagnose.

Estimater for «sann» prevalens

Estimater i allmennpopulasjonen anslår at omtrent 5–7 % av barn og unge og rundt 2,5–3 % av voksne har ADHD globalt, gitt standardiserte kriterier. Voksenandelen er lavere blant eldre (ned mot ~1 % ved 60 år). (10), (11), (12)

Helsenorge oppgir tilsvarende tommelfingerregel for Norge (rundt 5 % av barn og unge), som stemmer med internasjonal kunnskap når man bruker DSM-kriterier og populasjonsbaserte metoder. (13)

---

Geografiske forskjeller og «opphopninger» i Norge

Store fylkesvise forskjeller i registrert ADHD-forekomst er dokumentert fra NPR og BUP-data. Tidligere var variasjonen blant 6-12-åringer 1,1-3,5 % mellom fylker; Oslo og enkelte fylker, spesielt på vestlandet, lå lavere, mens Hedmark, Aust-Agder og Nordland lå høyere. (14), (15) Nyere analyser (2010-2022) bekrefter vedvarende forskjeller; f.eks. Trøndelag over landssnittet, Oslo under, og en gjennomgående økning i alle fylker unntatt Vestfold. (16) I tillegg varierer andel som får legemiddelbehandling betydelig mellom regioner (eksempel: ca. 40 % i Oslo vs. 80 % i Møre og Romsdal blant barn som har diagnosen i perioden). (4), (16)

Viktigst faglig: I en norsk studie som sammenstilte symptomnivå i befolkningen og diagnoseinsidens i BUP etter opptaksområde, fant forskerne at symptomvariasjon forklarte lite av diagnosevariasjonen. Med andre ord: geografiske «opphopninger» av diagnoser reflekterer i stor grad praksisforskjeller, ikke reelle regionale forskjeller i ADHD-symptomer. (3)

Praksisimplikasjon: For barnevernstjenesten betyr dette at barn/familier kan møte ulik terskel for utredning og diagnose avhengig av bosted. Samarbeid med BUP bør ivareta standardiserte kriterier og vurdere tiltak også uten at diagnose foreligger, der funksjonssvikt er tydelig.

---

ADHD og barnevernet: Hva vet vi om prevalens?

Barn og unge i kontakt med barnevernet har markant høyere risiko for psykiske vansker, inkludert ADHD, enn jevnaldrende.

Tallene varierer mellom studier (alder, målemetode, utvalg), men retningen er robust: barneverns­populasjoner har betydelig høyere ADHD-forekomst enn befolkningen. For barnevernstjenesten betyr det at ADHD-symptomer og tilleggsdiagnoser må være i fokus i både kartlegging, tiltaksplanlegging og samarbeid med skole/BUP.

---

Over- og underdiagnostisering: Hva vet vi?

Relativ alder-effekter (yngst i klassen)

Norske registerstudier viser at barn født sent på året har markant høyere risiko for ADHD-medisinering enn barn født tidlig på året, også når de er født til termin. For premature barn kan effekten vare lenger inn i ungdom/ung voksenalder. Dette illustrerer hvordan modenhet/undervisningskontekst kan påvirke henvisning og forskrivning, og dermed risiko for overdiagnostisering/overbehandling hos de yngste i kullet. (21)

Kjønn

Historisk har jenter vært underdiagnostisert, bl.a. fordi symptomer oftere viser seg som uoppmerksomhet og indre uro fremfor hyperaktivitet. Den sterke økningen blant jenter etter 2020 kan delvis reflektere bedre gjenkjenning, men reiser også spørsmål om praksisforskjeller. (7)

Sosiale og kulturelle forskjeller

Data tyder på at barn med innvandrerbakgrunn oftere mangler diagnose relativt til symptomnivå, noe som kan peke mot underdiagnostisering (barrierer for hjelp, ulik tolkning av symptomer, språk/kultur). (1)

Geografisk variasjon > symptomvariasjon

Som nevnt finner norske data at diagnosevariasjon mellom klinikkopptaksområder i liten grad kan forklares av symptomvariasjon i befolkningen. Det peker mot praksis- og kulturforskjeller i tjenestene (henvisningsmønstre, vurderinger, terskler, ressurser). (3)

Praktisk råd: Barnevernstjenesten bør være bevisst «yngst i klassen-effekter», ulike uttrykk mellom gutter og jenter, og kulturelle/lokale praksisforskjeller. Vurder funksjon og behov bredt, og etterspør standardiserte utredninger ved mistanke om ADHD.

---

Norge i en internasjonal kontekst

Internasjonale meta-analyser anslår barne-/ungdomsprevalens på 5–8 %, og voksenprevalens rundt 2,5–3 % globalt. (10), (11), (12) Norge ligger omtrent på linje med dette når man ser på «har diagnosen» i registere over tid (4–6 % i ungdom/unge voksne), men direkte sammenligning er vanskelig pga. metodiske og systemmessige forskjeller (diagnosesystem, helsetilgang, registreringspraksis). (5), (6)

Når det gjelder medikamentbruk, har Norden økt betydelig de siste årene. Historisk lå Island høyt, mens Norge har ligget mer moderat, men med sterkest økning blant kvinner/voksne etter 2020. (8)

---

Hva betyr dette for barnevernets praksis?

1. Forvent høy forekomst i barneverns­populasjoner, særlig i institusjon og blant barn med omfattende belastninger. Tilrettelegg for systematisk kartlegging av oppmerksomhet/eksekutive funksjoner og komorbide vansker (læringDet følger av FNs barnekonvensjon artikkel 28 og 29 at alle barn har rett til en god skole og utdanning som gir dem nødvendig kunnskap og utvikling. Læring er en livslang prosess som begynner med de minste barnas tolkning av sanseinntrykk og innlæring av basale funksjoner som å spise, gå,..., språk, traumerIfølge FNs barnekonvensjon artikkel 19 har alle barn rett til vern mot alle former for vold, overgrep og utnyttelse. Traumatiske hendelser kan føre til kraftige reaksjoner hos barnet, for eksempel sterk redsel og følelse av hjelpeløshet. Dette kan være overveldende og det kan true barnets følelse av trygghet (Jensen, u.å.).... Les mer ➜, rusDet følger av FNs barnekonvensjon artikkel 24 at alle barn og unge har rett til et godt helsetilbud. Det innebærer at dersom et barn har et rusmisbruk, har de rett til å få behandling, og rett til å ha det så bra som mulig mens behandlingen pågår. For de fleste... Les mer ➜). (17–19)
2. Skille mellom symptomer og diagnose. Tiltak kan og bør iverksettes ved dokumentert funksjonssvikt, også før diagnose foreligger. (2)
3. Vær bevisst hvordan modenhet påvirker reguleringsevne. Yngst i kullet er ikke det samme som ADHD. Drøft skolestart, pedagogiske tilrettelegginger og miljøtiltak i samarbeid med skole. (21)
4. Sikre likeverdige tjenester. Geografisk variasjon bør møtes med felles kvalitetskrav til utredning, standardiserte kriterier (DSM-5) og tett BUP-samarbeid. (1), (3)
5. Flerfaglig oppfølging. ADHD-medisiner kan være nyttige for mange, men erstatter ikke pedagogiske, psykososiale og familierettede tiltak. (8), (9)

---

Ofte stilte spørsmål (FAQ)

1) Hvor vanlig er ADHD i Norge – akkurat nå?
Blant 2–30-åringer fikk 4,75 % ADHD-diagnose i 2010–2022 (NPR-data). I ungdomsalder/unge voksne ligger andelen som noen gang har fått diagnose på rundt 6 %. (5), (6)

2) Er det tegn til over- eller underdiagnostisering?
Ja, sannsynligvis begge deler. Varierende diagnoserater mellom fylker/klinikker kan ikke forklares av symptomforskjeller alene (overdiagnostisering noen steder, underdiagnostisering andre). Yngst i klassen-effekten og lavere diagnostisering blant enkelte innvandrergrupper støtter dette bildet. (1), (3), (21)

3) Hvor mye vanligere er ADHD i barnevernet?
Mye vanligere: ca. 19 % av norske barn i fosterhjem (6–12 år) og ca. 32 % i ungdom i barnevernsinstitusjon. Blant barn/unge med ADHD har rundt en tredjedel hatt kontakt med barnevernet en eller flere ganger. (17), (18), (20)

4) Hva er forskjellen på «å ha ADHD» og «å ha diagnosen ADHD»?
Førstnevnte handler om å oppfylle kriteriene (reell forekomst), sistnevnte om å være utredet og registrert i helsetjenesten. Diagnoser avhenger av henvisning, tilgang og lokal praksis, derfor skiller de seg fra «sann» prevalens. (1), (3)

5) Hvordan bør barnevernstjenesten bruke denne kunnskapen?
Vær proaktiv med funksjonskartlegging, samarbeid tett med BUP, og etterspør standardisert utredning når det er indikasjon, men start hjelpetiltak ved tydelig funksjonssvikt uavhengig av diagnosestatus. (1), (2)

---

Konklusjon

Bildet av ADHD prevalens i Norge er sammensatt. Registertall viser økende andeler diagnostiserte, særlig blant jenter/unge kvinner, og betydelige geografiske forskjeller. Internasjonalt anslås «sann» prevalens til 5-8 % hos barn/unge og 2,5-3 % hos voksne; norske data for «har diagnosen» ligger på samme størrelsesorden når man ser på ungdom/unge voksne over tid. I barneverns­populasjoner er ADHD langt vanligere enn i befolkningen, spesielt i institusjoner, og krever systematisk oppmerksomhet.

For barnevernets praksis handler dette om likeverdig tilgang til utredning, sensitivitet for ulike modenhet hos barn, kjønnsforskjeller, og helhetlig oppfølging der pedagogiske, psykososiale og familietiltak spiller en like viktig rolle som eventuell medikamentell behandling. Å skille mellom symptomer og formell diagnose er nøkkelen for å gi riktig hjelp til riktig tid, uavhengig av geografi.

---

Se også: