ADHD og venner: hvordan kan ADHD påvirke vennskap og tilhørighet?

Bidragsytere: Steffen Madsen

Barn med ADHD møter ofte utfordringer i møte med jevnaldrende. Det handler sjelden om mangel på vilje til å være en god venn. Oftere handler det om tempo, regulering og misforståelser som oppstår i situasjoner der andre barn forventer at man “bare skjønner” de sosiale kodene. Når dette gjentar seg, kan barnet få en rolle i gruppa som blir vanskelig å komme ut av.

Samtidig er jevnaldrenderelasjoner en av de mest formende arenaene i barndom og ungdomstid. Vennskap og fellesskap henger tett sammen med trivsel, identitet og utvikling. For barn med ADHD blir derfor spørsmål om tilhørighet ikke bare et tilleggstema, men en del av kjernen i det som påvirker funksjon i skole, hjem og på fritiden.

Artikkelen beskriver hvordan ADHD kan påvirke relasjonen til jevnaldrende, hvilke mønstre som ofte oppstår i barnegrupper, og hva som kan støtte vennskap og sosial fungering. Perspektivet er systemisk: Vi ser på samspillet mellom barnets forutsetninger, jevnaldermiljøet og de voksne rammene rundt.

Jevnaldrende som utviklingsarena

For barn er sosial deltakelse med jevnaldrende arenaen der man øver på forhandling, tilhørighet, reparasjon etter konflikt og det å tåle små avvisninger uten å miste fotfeste. I barndommen skjer dette ofte gjennom lek, der regler endrer seg fort, og der mye kommunikasjon er indirekte. I ungdomstiden blir relasjoner mer komplekse, med sterkere sosial rang og mindre voksenstyring.

Når et barn har ADHD, betyr ikke det at barnet ikke kan få gode relasjoner. Det betyr at noen av ferdighetene som trengs for å lykkes sosialt kan være mer sårbare i bestemte situasjoner, særlig når rammene er uklare.

Hva ved ADHD kan bli synlig i sosialt samspill med jevnaldrende

ADHD beskrives som en tilstand som kan påvirke funksjon på flere områder, inkludert sosiale relasjoner. I møte med jevnaldrende er det særlig tre typer krav som blir tydelige.

Tempo og “timing” i samspill

Mye sosialt samspill bygger på timing: å vente på tur, vite når man kan gå inn i en samtale, stoppe seg selv midt i en impuls, og fange opp at leken skifter retning. Barn med ADHD kan komme for tidlig inn, snakke over andre, bytte tema brått eller miste tråden. I en voksenstyrt samtale kan dette være håndterlig. I et friminutt kan det oppleves som “mas”, “for mye” eller som at barnet ødelegger leken.

Oppmerksomhet, signaler og misforståelser

Barn i lek kommuniserer mye med korte signaler: blikk, tonefall, små hint. Hvis barnet ikke får med seg dette, kan barnet misforstå lekens regler, misforstå ironi, eller fortsette med noe gruppa allerede har avsluttet. Dette kan gi en gjentatt erfaring av å være “utenfor” selv om barnet fysisk er med.

Følelsesregulering og reparasjon

For mange barn med ADHD er følelsesintensitet og raskt skifte i affekt en del av hverdagen. Det blir særlig krevende i vennskap, der små konflikter må repareres raskt for at relasjonen skal holde. Hvis barnet enten eskalerer fort eller trekker seg brått, kan jevnaldrende bli usikre på hvordan de skal håndtere å være sammen med barnet.

Vansker i samspill med jevnaldrende og voksne er et hyppig problem ved ADHD, og sosial ferdighetstrening er ett av flere mulige tiltak, men alltid som del av en helhetlig oppfølging.

Hvordan jevnaldergruppen kan forsterke vanskene

Det systemiske blikket blir særlig nyttig når vi ser at venner og lekekamerater ikke bare reagerer på barnet, men også er med på å vedlikeholde et mønster. En klassisk mekanisme er rollen i barnegruppen. Når et barn over tid blir oppfattet som den som avbryter, ødelegger eller “tar feil”, kan andre barn begynne å tolke alt barnet gjør i lys av den rollen. Da blir terskelen lavere for utestengning og høyere for å gi barnet en ny sjanse.

Barn med ADHD her ofte økt risiko for problemer i vennerelasjoner, inkludert avvisning og vansker med å etablere og holde på vennskap. Dette betyr ikke at alle barn med ADHD blir avvist. Det betyr at vi må følge med på signalene tidlig, særlig i nye grupper, ved skolestart, ved overgang til ungdomsskole og i perioder med høy sosial belastning.

Ustrukturerte situasjoner er ofte mest krevende

Mange barn med ADHD fungerer bedre i tydelige rammer enn i frie situasjoner. Det er derfor ikke uvanlig at barnet “klarer seg” i klasserommet, men faller ut sosialt i friminutt, på SFO, i garderoben eller på vei hjem. I disse situasjonene er det:

  • færre voksne som organiserer
  • flere raske skifter og forhandlinger
  • mer sosial rang og konkurranse
  • flere triggere for impuls og stress

Dette er ofte stedet der både mobbing, utestengning og gjentatte konflikter oppstår, og der voksne trenger en plan som er mer konkret enn generelle råd om sosiale ferdigheter.

Når barnet får rollen som “problemet”

En del barn med ADHD utvikler tidlig en erfaring av å være den som skaper bråk, enten i voksenes blikk eller i jevnaldergruppa. Det kan gi to ulike retninger:

  • Noen blir svært synlige og tar mye plass, ofte for å holde kontroll over situasjonen. De kan bli oppfattet som dominerende, masete eller provoserende.
  • Andre trekker seg tilbake, blir mer stille, mer observerende og mer avhengige av én trygg person. Da kan vanskene bli mindre synlige, men ensomheten større.

I begge tilfeller er risikoen at vi overvurderer personlighet og undervurderer samspillet mellom barnets reguleringsvansker og de sosiale rammene.

Jenter med ADHD kan falle mellom to stoler

ADHD kan se annerledes ut hos jenter, med mindre motorisk uro og mer indre urolighet, blir lett distrahert og mer sosial sårbarhet. Studier viser at også jenter med ADHD kan ha betydelige vansker i vennerelasjoner og kan være utsatt for avvisning og negative samspillserfaringer.

I praksis kan dette bety at jenta ser ut til å fungere faglig og er lite til bry, men har utrygge vennskap, hyppige relasjonsbrudd, eller blir en del av konflikter som voksne ikke ser før de blir store.

Komorbiditet og belastninger som påvirker sosial fungering

Sosiale vansker ved ADHD blir ofte sterkere når det finnes tilleggsvansker. Angst kan gi unngåelse og sosial tilbakeholdenhet. Språk- eller lærevansker kan øke misforståelser. Atferdsvansker kan gi mer konflikt og sterkere reaksjoner fra jevnaldrende. Autismespektertrekk kan påvirke fleksibilitet og sosial forståelse.

Det er derfor sjelden klokt å behandle “sosialt” som et isolert område. I vurdering og tiltak trenger man en bred forståelse av barnets samlede belastning og beskyttelse.

Hva som faktisk hjelper, og hva som ofte ikke er nok

Mange familier får tidlig råd om sosial ferdighetstrening. Det kan være relevant for noen, men forskning peker på at effekten av sosial ferdighetstrening som enkeltstående tiltak er usikker, og at kunnskapsgrunnlaget er begrenset, særlig for ungdom.

Dette betyr ikke at sosial læring er bortkastet. Det betyr at tiltakene må være mer økologiske, mer knyttet til barnets faktiske arenaer og mer støttet av voksne og også av barnets venner og medelever.

Tiltak som ofte har mer overføringsverdi

Et viktig skille er om barnet lærer noe i et kursrom, eller om barnet får hjelp til å lykkes i situasjonene der det faktisk teller. Systematiske oversikter beskriver at tiltak som inkluderer venner og medelever kan være en mer realistisk vei til endring, nettopp fordi sosial fungering skjer i samspill, ikke alene.

I praksis kan dette innebære:

  • At skolen organiserer aktiviteter i små grupper med tydelige roller.
  • At voksne støtter barnets inngang i lek, og hjelper barnet å lese når leken endrer seg.
  • At barnet får en strukturert fritidsarena der regler og forventninger er stabile over tid.
  • At voksne jobber med klassemiljø og normer, ikke bare med barnet som strever.

Skolens betydning: rammene rundt relasjonene

Utdanningsdirektoratet vektlegger konkret tilrettelegging for barn og elever med ADHD, blant annet å være i forkant av situasjoner, gi oversikt, støtte regulering av følelser og atferd, og utvikle mestringsstrategier både faglig og sosialt.

Overført til vennerelasjoner gir dette et tydelig budskap: sosial fungering blir bedre når voksne tar ansvar for struktur, forutsigbarhet og overgangsstøtte. For eksempel kan det være mer virksomt å planlegge friminutt og gruppesammensetninger enn å be barnet ta seg sammen i det øyeblikket det koker over.

Tre skolegrep som ofte gjør en forskjell

Et stabilt voksenblikk i frie situasjoner
Ikke som overvåkning, men som tilgjengelig støtte til å forebygge misforståelser og for å hjelpe til med reparasjon etter konflikt.

Små, konkrete forventninger
For eksempel “to minutter før vi bytter aktivitet”, “du kan være den som teller poeng”, eller “du og X starter sammen”. Slike grep reduserer forventningen om å klare å improvisere.

Arbeid med klassemiljø og tilhørighet
Når normene i gruppa handler om at ulikt tempo og ulike styrker er vanlig, minker noe av presset på barnet. Dette er miljøarbeid, ikke individualterapi.

Hjemmets rolle uten at foreldrene blir gjort til behandlere

Foreldre får ofte ansvaret for å “fikse det sosiale” gjennom å arrangere lek, megle i konflikter og tolke signaler. Noe av dette kan være nyttig. Samtidig trenger hjemmet et realistisk oppdrag.

Det familien ofte kan bidra med, er rammer som gir barnet bedre sosial utholdenhet:

  • Søvnrytme og forutsigbarhet før skoledager.
  • Skjerming for for mange aktiviteter tett på hverandre.
  • Hjelp til å forberede situasjoner som barnet vet er vanskelige, for eksempel bursdager, overnatting eller store grupper.
  • Et språk for reparasjon: korte setninger om hva som skjedde, hva barnet kan gjøre neste gang, og hvordan man kan prøve igjen.

Når det også handler om mobbing og utestengning

Barn med ADHD kan havne i situasjoner der de både blir ertet og selv havner i konflikter. Noen blir oftere involvert i mobbedynamikker, både som utsatt og i noen tilfeller som den som mobber andre. Kunnskapsgrunnlaget peker på at jevnalderstatus, lærer-elev-relasjon og gruppeprosesser henger sammen med risiko i slike situasjoner.

Man bør undersøke mobbing uten å låse seg til en enkel rollefordeling. Barnet kan både være sårbart og krevende å være sammen med, samtidig.

Barnevernets blikk: fra sosiale problemer til konkrete livsbetingelser

I barnevernssaker blir barnets vennerelasjoner ofte synlige gjennom fravær av vennskap, konflikter, beskrivelser av atferd på skolen, eller foreldres opplevelse av å ikke nå inn. Barnevernets bidrag ligger sjelden i å trene barnet sosialt, men heller i å forstå og påvirke rammene som gjør sosial fungering mulig.

Det kan handle om:

Kartlegging av hverdagslogistikk
Kommer barnet seg til fritidsaktiviteter. Er det økonomi, transport eller andre faktorer som stopper deltakelse.

Støtte til foreldrekapasitet og struktur
Når hjemmet er preget av uforutsigbarhet, høyt konfliktnivå eller belastninger, blir barnets regulering og dermed også sosial fungering svakere.

Koordinering mellom skole og helsetjenester
Sosiale vansker blir ofte stående mellom tjenester. Et tydelig koordinerende arbeid kan gjøre at tiltakene faktisk henger sammen.

Beskyttelse når barnet blir utsatt
Hvis barnet utsettes for mobbing, trusler eller alvorlig utestengning, er det et sikkerhets- og omsorgsspørsmål, ikke bare et trivselstema.

Hvordan man kan snakke med barnet om jevnaldrende på en måte som virker

Barn med ADHD får ofte mange tilbakemeldinger. Problemet er sjelden mangel på feedback, men kvaliteten på den. Tre prinsipper er ofte nyttige:

Beskriv situasjonen konkret
“Hva skjedde rett før du ble sint” gir mer nytte enn “du må roe deg”.

Skille mellom intensjon og effekt
Barnet mente noe annet enn det som ble oppfattet. Det kan si noe om timing og signaler, ikke om moral.

Øv på reparasjon som en ferdighet
En kort unnskyldning, en ny invitasjon, eller det å tåle å stå litt i ubehag uten å rømme. Reparasjon er ofte mer avgjørende enn å unngå alle konflikter.


Når ADHD påvirker relasjonen til jevnaldrende, blir det lett å lete etter én løsning, enten i barnet eller i miljøet. I praksis ligger den beste strategien ofte i å jobbe på begge nivåer samtidig. Barnet trenger støtte til regulering og sosial timing. Barnets sosiale miljø trenger voksne rammer som gjør det mulig for barnet å lykkes, og som gjør at barnet ikke blir stående alene med rollen som “den vanskelige”.

Det kan være nyttig å holde fast i et enkelt spørsmål i vurdering og tiltak: Hva i barnets hverdag gjør det lettere å få til et vanlig vennskap, og hva gjør det vanskeligere? Når svaret blir konkret, blir også tiltakene mer konkrete. Ikke som en fasit, men som en retning som kan justeres over tid.

Ofte stilte spørsmål

Hvordan merker man at ADHD påvirker vennskap?

Det kan vise seg som hyppige konflikter, kortvarige vennskap, utestengning i friminutt, eller at barnet blir “for mye” i lek og samtale. Noen barn trekker seg mer tilbake og blir ensomme uten at voksne ser det tydelig. Det viktigste er å se mønster over tid, ikke enkelthendelser.

Er det vanlig at barn med ADHD blir avvist av jevnaldrende?

Kunnskapssammenstillinger beskriver økt risiko for sosialt strev, inkludert avvisning, men det varierer mye mellom barn og miljø. Tidlig støtte, godt klassemiljø og en voksen som kan hjelpe til med reparasjon i sosiale relasjoner gjør ofte stor forskjell.

Hjelper sosial ferdighetstrening?

Sosial ferdighetstrening kan være nyttig for noen, men forskning viser usikker effekt når tiltaket står alene. Tiltak har ofte mer overføringsverdi når de knyttes til barnets faktiske arenaer, og når venner og skolemiljø inkluderes.

Hva kan skolen gjøre for å støtte relasjoner for elever med ADHD?

Praktiske grep som forutsigbarhet, støtte i overganger, tydelig organisering av grupper og voksenstøtte i frie situasjoner er ofte virksomme. I tillegg kan arbeid med klassemiljø og inkludering forebygge at barnet får en fastlåst rolle i gruppa.

Når bør man koble inn hjelpeapparatet?

Når barnet har vedvarende ensomhet, mobbing, økende skolefravær, eller konflikter som ikke lar seg regulere med vanlige tiltak, er det grunn til å vurdere mer koordinert oppfølging. ADHD kan gjøre vennskap og sosiale relasjoner vanskelig, og dette har betydning for barnets utvikling.

Kilder

Helsedirektoratet: Nasjonal faglig retningslinje for ADHD.

Utdanningsdirektoratet: Tilrettelegging for barn og elever med ADHD.

National Institute for Health and Care Excellence: NG87 ADHD: diagnosis and management.

Hoza, B. (2007): Peer functioning in children with ADHD.

Kok, F. M. mfl. (2016): Problematic peer functioning in girls with ADHD.

Cordier, R. mfl. (2018): Systematisk oversikt over tiltak som inkluderer jevnaldrende i intervensjoner for barn med ADHD.

Storebø, O. J. mfl. (2019): Cochraneoversikt om sosial ferdighetstrening ved ADHD.

Bidragsytere

Legg igjen en kommentar