Foreldrene har positive forventninger til barnet
Forstå og vurder en konkret situasjon, ressurs eller belastning.
Positive og realistiske forventninger innebærer at foreldrene viser tro på barnets utviklingsmuligheter uten å skape prestasjonspress. Vurder hvordan forventningene tilpasses alder, forutsetninger og barnets egne mål.
Kort forklart
Fokusområdet handler om at foreldrene møter barnet med positive og realistiske forventninger til hva det kan lære, mestre og utvikle over tid. Det innebærer å formidle tro på barnet uten å gjøre kjærlighet, anerkjennelse eller tilhørighet avhengig av prestasjoner. Forventningene bør være tilpasset barnets alder, utvikling, forutsetninger og egne mål.
Avgrensning, normalvariasjon og kontekst
Positive forventninger er ikke det samme som høye krav. En forventning kan være utviklingsstøttende når den uttrykker tillit, nysgjerrighet og støtte, men belastende når den er urealistisk, rigid eller knyttet til press, sammenligning eller frykt for å skuffe foreldrene.
Foreldre kan også være forsiktige med forventninger fordi barnet har vært sykt, strever med læring eller utvikling, eller fordi familien har erfart mange nederlag. Slike erfaringer må forstås i sammenheng. Målet er ikke at foreldrene alltid skal være optimistiske, men at de klarer å se barnets muligheter uten å overse reelle behov for hjelp og tilrettelegging.
Hvordan området kan komme til uttrykk
Positive og realistiske forventninger kan komme til uttrykk ved at foreldrene viser interesse for det barnet forsøker, oppmuntrer til å prøve igjen, anerkjenner innsats og framgang og gir støtte uten å overta. De kan snakke om framtiden på en måte som åpner muligheter, samtidig som barnet får ha egne interesser, tempo og ambisjoner.
Mindre utviklingsstøttende forventninger kan vise seg ved at foreldrene gjennomgående undervurderer barnet, gir uttrykk for at det ikke kommer til å mestre, eller på motsatt side stiller krav som ligger klart over barnets forutsetninger. Det er viktig å beskrive konkrete utsagn og handlinger før det trekkes slutninger om foreldrenes holdninger.
Praksisnære eksempler på fungering
Ved god fungering får barnet oppleve at foreldrene tror det kan lære og utvikle seg, samtidig som feil og tilbakeslag tåles. Foreldrene justerer forventningene når barnet viser hva det mestrer eller trenger hjelp til, og skiller mellom barnets verdi som person og det barnet presterer.
Mer sårbar fungering kan være at forventningene varierer mye, er uklare eller ofte preges av sammenligning med søsken eller andre barn. Bekymringen øker når barnet over tid møtes med nedsettende beskrivelser, vedvarende lave forventninger eller prestasjonspress som går utover trivsel, deltakelse eller relasjonen til foreldrene.
Betydning for barnet her og nå og over tid
Når barnet møtes med tro på egne utviklingsmuligheter og får støtte som passer ferdigheter og behov, kan det bidra til motivasjon, utholdenhet og opplevelse av mestring. Foreldrenes forventninger virker sammen med mange andre forhold, blant annet barnets egne erfaringer, skole- og fritidsmiljø, helse, relasjoner og muligheter for deltakelse.
Lave, negative eller urealistisk høye forventninger kan bli belastende dersom de påvirker hvordan foreldrene støtter barnet eller hvordan barnet ser på seg selv. Samtidig skal det ikke antas en direkte årsakssammenheng ut fra foreldrenes utsagn alene. Barnets egen opplevelse og faktiske fungering må inngå i vurderingen.
Alder, utvikling og kritiske overganger
0–2 år: Forventninger handler først og fremst om å møte barnet som aktivt og lærende, gi rom for utforsking og glede seg over små utviklingssteg uten å presse tempo. Foreldrene trenger å tilpasse støtte og stimulering til barnets signaler og kapasitet.
3–5 år: Barnet prøver nye ferdigheter, tar initiativ i lek og blir mer selvstendig. Positive forventninger kan vises ved å la barnet forsøke selv, tåle feil og gi hjelp når det trengs. Krav bør være forståelige og tilpasset utviklingsnivå.
6–12 år: Skole, vennskap og fritid gir flere arenaer for mestring og sammenligning. Foreldrene kan støtte utvikling ved å vise interesse for innsats og læring, ikke bare resultater, og ved å justere forventninger når barnet strever eller trenger tilrettelegging.
13–17 år: Ungdom utvikler egne mål, verdier og planer. Foreldrenes forventninger bør i økende grad formes i dialog med ungdommen. Det er viktig å støtte ambisjoner og utholdenhet uten å overta valg om utdanning, fritid eller framtid.
Ressurser og beskyttelsesfaktorer
Det er en ressurs når foreldrene legger merke til barnets styrker, kan sette ord på framgang og viser at de forventer utvikling uten å kreve perfeksjon. Evne til å justere forventninger etter ny informasjon og til å be om hjelp eller tilrettelegging når barnet strever, er også viktig.
Barnehage, skole, fritidsarenaer og andre voksne kan bidra med realistiske perspektiver på barnets ferdigheter og utviklingsmuligheter. Samarbeid kan være særlig nyttig når foreldrene og barnet har svært ulike oppfatninger av hva som er mulig eller rimelig å forvente.
Mønster, omfang og utvikling over tid
Se etter mønster over tid og på tvers av situasjoner. Er foreldrenes forventninger gjennomgående støttende og realistiske, eller endrer de seg mye med barnets prestasjoner? Hvordan reagerer foreldrene når barnet lykkes, gjør feil, trenger mer tid eller velger noe annet enn foreldrene hadde sett for seg?
Det er også relevant å undersøke om forventningene blir mer pressende i bestemte perioder, for eksempel ved skolestart, karakterer, valg av utdanning, konkurranser eller når barnet sammenlignes med søsken og jevnaldrende.
Hva bør utforskes?
- Hva håper og forventer foreldrene at barnet skal lære eller mestre nå og framover?
- Hvordan er forventningene tilpasset barnets alder, utvikling, helse og faktiske forutsetninger?
- Hvordan reagerer foreldrene når barnet mislykkes, trenger hjelp eller utvikler seg langsommere enn forventet?
- Får barnet støtte til å prøve selv, eller blir oppgaver overtatt eller unngått fordi foreldrene forventer at barnet ikke vil klare dem?
- Opplever barnet forventningene som støtte, tillit, press, kritikk eller noe annet?
- Har barnet egne mål og interesser som foreldrene gir plass til?
- Er det forskjell mellom foreldrenes forventninger og det andre som kjenner barnet godt, vurderer som realistisk?
Perspektiver og medvirkning
Barnets perspektiv er avgjørende. Det samme utsagnet kan oppleves oppmuntrende for ett barn og pressende for et annet. Barn og ungdom bør derfor få beskrive hva de opplever at foreldrene forventer, hva som motiverer dem, og hva som eventuelt gjør dem redde for å skuffe.
Foreldre kan ha forventninger som springer ut av håp, bekymring, egne erfaringer eller kulturelle og sosiale verdier. Utforsk betydningen av dette uten å anta at én bestemt foreldrestil er riktig. Vurder samtidig om forventningene faktisk gir barnet utviklingsrom og støtte.
Observasjon og informasjonsinnhenting
Relevant informasjon kan komme fra samtaler med barnet og foreldrene, observasjon av hvordan foreldrene reagerer på barnets initiativ og feil, og ved behov opplysninger fra barnehage, skole eller andre som kjenner barnets fungering. Skill mellom det foreldrene sier at de forventer, og hvordan forventningene faktisk uttrykkes i hverdagen.
Innhent også informasjon om situasjoner der forventningene fungerer godt. Det kan gi et mer presist bilde av hva foreldrene allerede får til, og hva som kan styrkes videre.
Alternative forståelser
Lave forventninger kan noen ganger være et forsøk på å beskytte barnet mot nederlag, eller bygge på tidligere erfaringer med sykdom, utviklingsvansker eller gjentatte skuffelser. Høye forventninger kan være ment som oppmuntring, selv om barnet opplever dem som press. Foreldrenes intensjon og virkningen for barnet kan derfor være forskjellig.
Et barn som unngår utfordringer kan ha blitt påvirket av lave forventninger, men det kan også være mange andre forklaringer, som angst, lærevansker, mobbing, utmattelse, lav motivasjon eller lite tilpassede krav. Unngå å gjøre foreldrenes forventninger til en forklaring før alternative hypoteser er undersøkt.
Analyse- og vurderingsmomenter
Vurder først hvordan forventningene faktisk kommer til uttrykk og hvilken betydning de ser ut til å ha for barnet. Se deretter på om forventningene er realistiske, fleksible og tilpasset utviklingsnivå og situasjon. Skill mellom positive forventninger, prestasjonspress og lave forventninger som begrenser barnets muligheter.
Sett opplysningene sammen med barnets egne mål, fungering, ressurser og behov for støtte. Et sentralt spørsmål er om foreldrenes forventninger bidrar til utviklingsrom og mestring, eller om de over tid begrenser, presser eller undervurderer barnet.
Målretning, tegn på positiv utvikling og støttebehov
Positiv utvikling kan innebære at foreldrene i større grad uttrykker realistisk tro på barnets muligheter, anerkjenner innsats og utvikling, lar barnet prøve selv og justerer forventninger når behov og forutsetninger endrer seg. For eldre barn og ungdom innebærer det også at barnets egne mål får større plass.
Målet er ikke høye forventninger i seg selv, men forventninger som gir barnet støtte, handlingsrom og opplevelse av å bli sett som kompetent og verdifullt også når det ikke lykkes.
Etiske og profesjonelle hensyn
Forventninger til barn er tett knyttet til verdier, kultur, utdanning, familiehistorie og forestillinger om hva et godt liv er. Fagpersonen bør være bevisst egne normer og unngå å vurdere familien ut fra bestemte idealer for ambisjon eller prestasjon.
Bruk konkret og respektfullt språk. Det er mer presist å beskrive at en forelder gjentatte ganger sier at barnet «ikke kommer til å klare skolen» enn å omtale forelderen som negativ. Samtidig bør barnets rett til å ha egne mål, grenser og utviklingsvei stå sentralt.
Meld fra om konkrete feil, eller send et faglig endringsforslag til redaksjonen.
Diskusjon
Logg inn eller bli medlem for å skrive kommentarer.