Barn og angst: Hvorfor blir noen barn mer engstelige enn andre?

Angst er den vanligste psykiske lidelsen blant barn. Korte og forbigående perioder med angst er ganske vanlig i barndommen, men for omtrent 10 prosent av alle barn blir angsten så langvarig eller omfattende at det går ut over livskvaliteten.

Lek, glede og utforskning blir for noen erstattet med skepsis, grubling og katastrofetanker.

Noen ganger skal det ikke så mye til for å hjelpe de ut av grublingen og engsteligheten, mens andre ganger blir angsten altoverskyggende og destruktiv.

De fleste vokser ut av det

Små barn er ofte redd for mange ting og situasjoner. Høye lyder, mørket, spesifikke personer, dyr og insekter eller for at de skal miste personer eller dyr de er glad i.

De fleste barn vokser ut av mange av disse fryktene, og de som ikke blir kvitt all engstelighet lærer seg å kontrollere eller rasjonalisere engsteligheten. At du er voksen og fortsatt er redd for mørket betyr ikke at du har en angstlidelse. Dersom du må ut å gå i mørket, vil du sikkert få det til.

Frykt kan vise seg på ulike måter

Når barn er engstelige kan de ofte vise frykt, men ikke alltid. Noen ganger blir barnet svært sint og aggressivt, uten at det ser ut til å ha noen spesiell grunn til det. Andre får problemer med å sove, er mye utslitt, får magevondt eller hodepine. Og noen bærer alle sine symptomer på innsiden, og gjør det vanskelig for omsorgspersonene å oppdage at de strever med engstelighet.

Hvilke barn får angst?

Som med de fleste problemer som oppstår i hjernen, så er også angst hos barn et resultat av både arven de har fra sine foreldre, og miljøet de vokser opp i.

Engstelige foreldre har generelt mer engstelige barn enn foreldre som ikke er engstelige.

Betyr det at disse barna har arvet gener fra sine foreldre som er engstelige, eller har de lært av nervøse mødre og fedre at verden er et farlig sted?

Både og. Eller ingen av delene. Som vanlig er psykisk helse herlig komplisert og sammensatt.

Sårbare foreldre og robuste barn

Barn kan vokse opp med engstelige foreldre (enten av av foreldrene eller begge) og likevel bli lite plaget av angst.

Kanskje er barnet mer robust i møte med engstelighet enn foreldrene er, kanskje har barnet andre tillitspersoner som kan kompensere for utfordringene til foreldrene, eller kanskje foreldrene er flinke til å ikke eksponere barnet for sin egen angst.

Robuste foreldre og sårbare barn

Barn kan også vokse opp med foreldre som aldri eller sjelden kjenner på engstelighet, og likevel utvikle angst selv.

Kanskje er det den genetiske blandingen fra foreldrene som har gitt barnet en sårbarhet for å bli engstelig, eller kanskje er det andre ting i miljøet rundt barnet som gjør det sårbart for å utvikle angst.

Tap og traumer

Noen barn har opplevd plutselige tap som gjør de engstelige.

Ei bestemor som barnet er svært glad i som plutselig blir svært syk eller dør, kan være veldig belastende og skape utrygghet. Det trenger ikke være bestemor. Det kan være søsken, en kul onkel, den gode naboen eller familiens hund.

Andre har opplevd naturkatastrofer, krig, bilulykker eller andre akutte hendelser som skaper usikkerhet og frykt. Barn med slike opplevelser har oftere enn andre barn plager med engstelighet.

Det er med andre ord ingen lett oppgave å forutsi hvilke barn som kommer til å utvikle angst, men likevel kan vi finne noen hendelser, opplevelser eller andre trekk ved barn og familier som øker sannsynligheten.

Faktorer som kan bidra til at barn utvikler angst kan være:

• Angst hos foreldre
• Tidlige plutselige tap av omsorgspersoner eller andre barnet bryr seg om
• Omsorgssvikt
• Seksuelle overgrep
• Mishandling og vold
• Være vitne til vold mellom foreldrene
• Mobbing
• Veldig sjenerte barn
• Utviklingsforstyrrelser
• Utviklingshemming

Alle barn har ulik motstandsdyktighet for å utvikle psykiske lidelser, og noen er mer sårbare enn andre.

Engstelighet er noe som ofte «går i familien», både mellom generasjoner (fra besteforeldre til foreldre til barn osv.) og mellom søsken. Dette kan være et resultat av genetisk arvelighet eller psykologisk læring, hvor man lærer å frykte spesifikke situasjoner eller hendelser av hverandre.

Behandling

Den beste behandlingen ved angst er ulik avhengig av hvilken type angst det er snakk om, men en grunnleggende viktig start ved behandlingen er det som kalles psykoedukasjon. Å lære barnet og familien hva angst er og hvordan den påvirker kroppen, tankene og følelsene.

Foreldrene må forsikres om at det er viktig å ikke unngå det som fører til angst, selv om dette er et naturlig ønske fra både foreldre og barn.

Å beskytte barnet er gjerne det første instinktet alle foreldre vil føle når barnet blir engstelig.

En slik unngåelse av det som er angstfremmende vil opprettholde og forsterke angsten.

Her er det viktig å påpeke at unngåelsesatferd ikke kan forsterke angsten, men den vil forsterke angsten.

Skaff hjelp i tide

Husk å skaffe profesjonell hjelp dersom utfordringene blir langvarige eller veldig omfattende. Det er ingen som krever at du skal klare alt alene. Det finnes mange hyggelige, hjelpsomme folk i førstelinjetjenestene våre, som er gode på å behandle angst hos barn. Det er alltid håp. Uansett.