1.2 Den første kontakten med familien
Barnevernsloven § 1-9. Samarbeid med barn, familie og nettverk
Barnevernet skal så langt som mulig samarbeide med både barn og foreldre og skal behandle dem med respekt.
Barnevernet skal legge til rette for at barnets familie og nettverk involveres.
BFK | Samarbeid og dialog med foreldre og barn – om formål og hensyn
Forarbeidene til barnevernsloven § 1-9, jf. Prop. 169 L (2016-2017), gir en nærmere innsikt i formålet med og hensynene bak bestemmelsen om dialog og samarbeid:
God dialog og samarbeid mellom barnevernet og barn og foreldre er en forutsetning for godt barnevern. Et godt samarbeid med barn og foreldre kan bidra til at flere barn får hjelp som virker på et så tidlig tidspunkt som mulig. Bestemmelsen slår fast at barnevernmyndighetene skal utøve sin virksomhet med respekt for og så langt som mulig i samarbeid med barnet og barnets foreldre.
Samarbeidsplikten vil gjelde for hele barnevernet, både statlig og kommunalt barnevern og for private som utfører arbeid eller tjenester for det offentlige etter barnevernloven. Plikten til å samarbeide gjelder for alle typer saker og på alle stadier av en sak. Plikten er imidlertid ikke absolutt.
Det vil ikke alltid være mulig å oppnå samarbeid. Barnevernet må likevel tilstrebe samarbeid i alle saker på en måte som er til barnets beste. Barn og foreldre skal behandles på en respektfull måte ved at barnevernet skal møte barn og foreldre med verdighet og opptre hensynsfullt og profesjonelt. Barn og foreldre må bli lyttet til og tatt på alvor. Barnevernet må ikke være enig med barn eller foreldre, men skal anerkjenne og vise respekt for deres synspunkter og behov.
Videre skal barnevernet ta hensyn til familiens språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn, og benytte kvalifiserte tolker når det kan oppstå språkproblemer. God kommunikasjon er avgjørende for å skape tillit og for å kunne samarbeide om barneverntiltak.
BFK | Å starte en undersøkelse
Alle barn, foreldre og familier er ulike, og det samme gjelder barnevernssakene. I mange saker er det riktig med en relasjonell og involverende start på undersøkelsen, der barnet og foreldrene deltar i planlegging av undersøkelsen og er i dialog med barnevernstjenesten underveis. I andre saker er det ikke mulig å få til et samarbeid tidlig i undersøkelsen, og barnevernstjenesten må søke muligheter for samarbeid og dialog på andre måter etter hvert. Det som er felles for alle undersøkelser er at det er det konkrete barnet som saken handler om som skal være i sentrum for oppmerksomheten. I en del saker er det nødvendig å forholde seg aktivt til andre instanser tidlig i undersøkelsen, fordi man helt i starten vurderer at saken kan handle om også andre områder i tillegg til barnevern. Noen av disse samarbeidsrelasjonene ivaretas blant annet ved tilgang til retningslinjer helt innledningsvis i undersøkelsen.
Gi familien oversikt og mulighet til å komme med innspill
Mange av familiene som kommer i kontakt med barnevernstjenesten har liten kunnskap og innsikt i hvordan barnevernstjenesten jobber, og hvordan en undersøkelse gjennomføres. Legg til rette for at familiene kan få oversikt over hvordan undersøkelsen skal gjennomføres, og bruk gjerne utskrift av flytskjema for undersøkelser du finner under denne teksten. På den måten kan du visualisere for familien hvilke aktiviteter som skal gjennomføres, og la de komme med innspill til hvordan undersøkelsen kan gjennomføres så skånsomt, effektivt og grundig som mulig.
Flyt i barnevernssak | A4
Loading…
Reload document 
Open in new tab Flyt i barnevernssak | A3 | Inkludert lovtekster
Loading…
BFK | Legg til rette for en relasjonell start
Barnevernstjenesten legger til rette for en relasjonell start ved at barn og foreldre barn og foreldre får anledning til å medvirke og være involvert i planleggingen av undersøkelsen. Barnevernstjenesten tar hensyn til at barn og foreldre må bli gitt anledning til å være involvert på måter som passer for dem, og planlegger også og så langt det er mulig de konkrete undersøkelsesaktivitetene sammen med barn og foreldre. Barnevernstjenesten legger til rette for at informasjon til barnet og foreldrene om undersøkelsen gis på en god og tilpasset måte. Hvis man vurderer det som formålstjenlig, legger man mindre vekt på formalinformasjon og mer vekt på inntoning, involvering og relasjonell kommunikasjon i de første samtalene.
BFK | Når det ikke er mulig eller forsvarlig å involvere barnet og foreldrene tidlig
Det er ikke alltid mulig eller tilrådelig å involvere barnet og foreldrene tidlig i undersøkelsen. Saksbehandler må i disse tilfellene vurdere hvordan man på annen måte skal komme godt i gang med planlegging og gjennomføring.
Spørsmål til refleksjon over dette kan være:
- Hva er en god start på denne konkrete undersøkelsen?
- På hvilken måte kan barnevernstjenesten få informasjon om barnets situasjon så tidlig som mulig?
- Hvordan og når kan barnevernstjenesten ivareta god og tilpasset informasjon til barn og foreldre selv om de ikke er eller involvert i starten av undersøkelsen?
- Hvordan kan barnevernstjenesten legge til rette for involvering senere?
- Hvilke instanser kan eventuelt bistå med viktig kunnskap om barnet?
- Hvilke andre instanser kan tenkes å ha et ansvar for å bistå barnet eller familien?
- Hvilke undersøkelsesaktiviteter vurderer barnevernstjenesten som nødvendig å gjennomføre så snart som mulig?
BFK | Forberedelse av samtaler
Kunnskapsmodellen er et godt virkemiddel i forberedelse av samtaler. Barnets behov settes dermed tydelig i sentrum for samtalens tema. God forberedelse handler om å tydeliggjøre et bestemt mål og tema for samtalen, slik at samtalen kan bli mest mulig relevant og konkret for de involverte. God forberedelse bidrar til å rydde i temaer, skaper oversikt og forståelse, og kan gi rom for reell sorg, fortvilelse, protest – og håp for barn og/eller foreldre. En del av forberedelsen kan omhandle en bevissthet rundt mulige uforutsette faktorer. Dersom samtalen ikke går som planlagt, kan det være nyttig at man på forhånd har reflektert over ulike handlingsalternativer underveis.
Saksbehandlingsrundskrivet 10.1 Plikt til å bruke tolk
Barnevernstjenesten skal bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, jf. tolkeloven § 6. I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det blant annet legges vekt på om samtalepartene kan kommunisere forsvarlig uten tolk og på sakens alvorlighet og karakter. Det vil som regel ikke være plikt om å bruke tolk hvis partene kan kommunisere forsvarlig på norsk eller et annet språk, for eksempel engelsk. Vurderingen må foretas i samråd med den eller de som barnevernstjenesten skal samtale med.
Selv om det ikke foreligger en plikt til å bruke tolk av hensyn til rettsikkerhet og plikten til å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, bør barnevernstjenesten vurdere behovet for tolk når de er i kontakt med personer som ikke kan kommunisere godt på norsk eller engelsk.
Saksbehandlingsrundskrivet 20 Undersøkelse
20.1 Innledning
Hvis vilkåret for å sette i gang undersøkelse er oppfylt, har barnevernstjenesten rett og plikt til å undersøke. Det vil si at verken foreldre eller barn kan motsette seg at undersøkelse gjennomføres. Se vilkår for å åpne undersøkelse i kapittel 19.6.2.
Formålet med en undersøkelse er å undersøke om barnet lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Gjennom undersøkelsen kan barnevernstjenesten skaffe seg grunnlag til å vurdere om barnet og familien har behov for barnevernstiltak etter kapittel 3 til 6, jf. barnevernsloven §§ 2-2 og 1-1. Barnevernstjenesten er tillagt et særskilt ansvar for å beskytte barn mot alle former for omsorgssvikt og overgrep, jf. FNs barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 og 19. Derfor er det viktig at forholdene undersøkes med tilstrekkelig grundighet.
Det å åpne undersøkelse er et inngrep i både barn og foreldres rett til vern om sitt privat- og familieliv, jf. blant annet EMK artikkel 8. Barnevernstjenesten har imidlertid et vidt skjønnsmessig spillerom til å åpne undersøkelse dersom vilkårene for dette er oppfylt. Fordi en undersøkelse innebærer inngripende myndighetsutøvelse stilles strenge krav til saksbehandlingen og forståelse av grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.
Barnevernstjenestens arbeid med undersøkelser er svært viktig fordi det er i denne fasen grunnlaget for barnevernets videre hjelp til utsatte barn og familier legges. Gode vurderinger av barns behov i undersøkelsesfasen er en forutsetning for at barnevernet skal kunne gi barnet nødvendig hjelp til rett tid.
Vedtak etter barnevernsloven må bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha tilfredsstillende begrunnelse. Se HR-2020-661-S, avsnitt 171. Hvordan undersøkelsen gjennomføres og dokumenteres får betydning for om en sak kan sies å bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag.
En avgjørelse om å gjennomføre en undersøkelse er ikke et enkeltvedtak som gir klageadgang. Les om vedtak i kapittel 4.
20.1.1. Forsvarlighetskravet og minste inngreps prinsipp
Det følger av forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste at undersøkelsen skal omfatte alle relevante forhold i den enkelte sak og være grundig nok til at barnevernstjenesten kan vurdere hva som er barnets behov for tiltak.
Det følger samtidig av det minste inngreps prinsipp at i tilfeller der bekymringstemaet anses å være mindre alvorlig, kan også undersøkelsen være mindre omfattende. En undersøkelse skal avsluttes så snart det er grunnlag for å konkludere. En undersøkelse skal derfor avsluttes etter kort tid hvis det tidlig kan konkluderes med at det ikke er grunn til å tro at barnet har behov for tiltak etter barnevernsloven.
En undersøkelse er et inngrep i retten til privatliv, og mange barn og foreldre vil oppleve en undersøkelse som belastende. Undersøkelsen skal av denne grunn gjennomføres så skånsomt som mulig. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Ordlyden «så skånsomt som mulig» innebærer at undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen den berører, at undersøkelsen ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier og at kunnskap om undersøkelsen ikke spres unødig. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-2).
20.1.2 Barnevernets plikt til å samarbeide med barn og foreldre
Barnevernstjenesten skal allerede ved oppstart av undersøkelsen tilstrebe å samarbeide med barn og foreldre og behandle dem med respekt. Dette følger av barnevernsloven § 1-9.
Et godt samarbeid med barn og foreldre kan både bidra til bedre innsikt i barnets og familiens behov, og legge til rette for at foreldre og barn med behov for hjelp ønsker å motta tiltak. Det er viktig at det tilrettelegges for at barnet og foreldrene får god anledning til å opplyse saken. Les om kontradiksjon i punkt 2.4.9. Et godt samarbeid vil ofte være en avgjørende forutsetning for at barnevernstjenesten får iverksatt virkningsfulle tiltak. Også i de tilfeller der konklusjonen blir å henlegge saken, er det vesentlig at barn og foreldre har hatt et mest mulig positivt møte med barnevernet gjennom undersøkelsen. Dette er viktig for å skape tillit til barnevernet generelt, men ikke minst at det for mange vil kunne oppstå nye vansker og nye meldinger til barnevernet med påfølgende undersøkelser. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med barn og foreldre i punkt 2.4.4.
20.1.3 Medvirkning og hensynet til barnets beste
Det er viktig at barnevernstjenesten sørger for at barnet og foreldrene får mulighet til å medvirke i hele undersøkelsesprosessen, jf. barnevernsloven §§ 1-4 og 1-9. Les om barnets rett til å medvirke i punkt 2.4.2 og foreldrenes rett til medvirkning i punkt 2.4.4.
Hensynet til hva som anses å være barnets beste skal være førende for alle beslutninger som tas, inkludert ligge til grunn for hvilke undersøkelsesaktiviteter som barnevernstjenesten beslutter å gjennomføre. Dette følger av barnevernsloven § 1-3.
Formålet med barnets medvirkning er å få frem barnets synspunkter om egen situasjon. I tillegg er medvirkning viktig for å bidra til at de avgjørelser barnevernet fatter i en undersøkelsesfase er til barnets beste.
20.9 Undersøkelser der foreldrene ikke samarbeider
Hvis foreldrene og/eller barnet ikke vil samarbeide med barnevernstjenesten i en undersøkelsessak, vil det være utfordrende, og noen ganger umulig, å få undersøkt barnets omsorgssituasjon tilstrekkelig. Hvis foreldrene for eksempel ikke møter opp til samtaler de er innkalt til, eller ikke åpner opp eller tillater barnevernstjenesten å komme på hjemmebesøk, vil det være vanskelig å få opplyst saken tilstrekkelig. Barnevernstjenesten må da bruke de andre mulighetene de har for å få undersøkt bekymringen nærmere. Barnevernstjenesten vil i slike tilfeller alltid ha hjemmel til å innhente opplysninger fra andre instanser, jf. barnevernsloven § 13-4, og det må vurderes om det er nødvendig og mulig å få snakket med barnet alene. Barnevernstjenesten må ut fra de konkrete opplysningene i saken vurdere om det er nødvendig å benytte seg av politibistand for å få gjennomført hjemmebesøk. Se mer om dette i punkt 20.11.
Det er viktig at barnevernstjenesten, når foreldrene ikke vil samarbeide, likevel gjennomfører en forsvarlig undersøkelse. Det er i slike tilfeller viktig at det dokumenteres hva som er forsøkt og hvorfor relevante undersøkelsesaktiviteter ikke er gjennomført.
Dersom barnevernstjenesten etter ordinær prosedyre ikke lykkes å komme i kontakt med familien, bør de vurdere hva som er nødvendig og hensiktsmessig fremgangsmåte i den enkelte sak. Barnevernloven oppstiller strenge krav til at en barnevernssak rent faktisk blir undersøkt. Det vil i enkelte tilfelle være helt nødvendig med skriftlige innkallinger og varsler om møter og hjemmebesøk, men det kan ikke anses for tilstrekkelig i saker der bekymringsmelding indikerer en alvorlig barnevernssak. Det vil i slike saker som regel være nødvendig med ett eller flere uanmeldte hjemmebesøk, og det bør vurderes om det skal gjennomføres uanmeldte besøk på ettermiddag/kveldstid. Dersom barnevernstjenesten heller ikke nå lykkes, vil de måtte vurdere å etablere samarbeid med andre instanser (eksempelvis skole, barnehage, folkeregister og NAV) for på den måten om mulig komme i kontakt med familien. Barnevernstjenesten vil i slike tilfeller ha adgang til å gi de øvrige instansene visse opplysninger om saken uten hinder av taushetsplikten, jf. barnevernsloven § 13-1, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5. Les mer om taushetsplikt i kapittel 14 og om barnevernstjenestens adgang til å dele opplysninger med andre forvaltningsorgan i punkt 16.1.8.