2.6 Samarbeid med andre instanser

Forvaltningsloven gjelder i barnevernssaker med de særregler som er fastsatt i barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 12-1. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter barnevernsloven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g. Dette følger eksplisitt av barnevernsloven § 13-1 første ledd. I tillegg inneholder § 13-1 andre og tredje ledd egne regler om barnevernstjenestens taushetsplikt. Disse reglene er noe strengere enn reglene i forvaltningsloven. Les mer om dette i kapittel 14. Bestemmelsene i forvaltningsloven gir barnevernet på gitte vilkår adgang til å formidle ellers taushetsbelagte opplysninger. Barnevernstjenesten må gjøre gode faglige vurderinger og være ryddige på hva som er det rettslige grunnlaget når de beslutter å dele (og innhente) opplysninger.

Taushetsbelagte opplysninger kan gjøres kjent for andre hvis de som har krav på taushet samtykker, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Samtykke er nødvendig dersom det ikke foreligger annen lovhjemmel som gir adgang til å dele opplysningene.

For at et samtykke skal være et gyldig rettslig grunnlag, må samtykket være frivillig. I situasjoner hvor barnevernstjenesten vurderer at det ikke er faglig forsvarlig å respektere et nei, er det andre rettslige grunnlag for unntak fra taushetsplikt som er riktig å benytte. En forutsetning for å kunne benytte annet rettslig grunnlag er selvsagt at vilkårene for å benytte dette rettsgrunnlaget er oppfylt. Se øvrige punkter i kapittel 16.

Når samtykke skal innhentes, må dette gjøres på en måte som sikrer at det skjer frivillig og slik at personen har oversikt over konsekvensene av at samtykke gis. Barnevernstjenesten må opplyse om hva samtykket innebærer, herunder hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få opplysningene og hva opplysningene skal brukes til. Et samtykke kan trekkes tilbake når som helst og uten nærmere begrunnelse. Barnevernstjenesten må også opplyse om adgangen til å trekke tilbake samtykket.

Et viktig poeng i barnevernssaker, hvor det som regel vil være sensitiv informasjon om flere personer, er at det bare kan gis samtykke til videreformidling av egne personopplysninger. Hvis opplysningene for eksempel gjelder begge foreldrene, må begge samtykke. Motsatt vil et samtykke fra den ene av foreldrene ikke gi adgang til å dele opplysninger om den andre.

Alle barnevernssaker inneholder taushetsbelagte opplysninger om det barnet saken gjelder. Hovedregelen er at det er barnets verger som kan samtykke til at slike opplysninger blir delt. I de aller fleste tilfeller vil det være foreldrene med del i foreldreansvaret som har vergeansvaret for barnet. På barnevernsområdet er det lagt til grunn at barn selv kan samtykke fra de har fylt 15 år. Hvis opplysningene bare gjelder barnet, vil det i utgangspunktet være tilstrekkelig med barnets samtykke. Selv om opplysningene i utgangspunktet bare omfatter barnet, kan opplysningene likevel være av en slik art at det blir et spørsmål om også barnets foreldre har krav på taushet og dermed må samtykke til opphevelse av taushetsplikten. Se også tolkningsuttalelse om innsyn etter offentleglova og om barnets samtykke er tilstrekkelig.

Hvis ellers taushetsbelagte opplysninger kan anonymiseres slik at det ikke er mulig å finne ut hvem de gjelder, kan opplysningene videreformidles, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Statistiske opplysninger er et eksempel på dette, som hvor mange bekymringsmeldinger barnevernstjenesten mottar eller hvor mange familier som får hjelpetiltak. Men også opplysninger i konkrete saker kan videreformidles, forutsatt at det ikke gis ut noe som kan føre til at det er mulig å identifisere hvem saken gjelder. En sak kan anonymiseres ved at navn, adresse og andre individualiserende kjennetegn tas bort og eventuelt erstattes med bokstaver eller lignende. Det kan også gis et sammendrag av saken. På den måten kan saken drøftes med andre fagpersoner eller i tverrfaglige team.

I noen tilfeller, for eksempel i små kommuner, vil opplysninger likevel lett kunne føres tilbake til en bestemt person selv om individualiserende kjennetegn er utelatt. Da kan anonymisering ikke benyttes som grunnlag for å videreformidle opplysninger. Det må utvises varsomhet for å sikre at saken er anonymisert på en slik måte at opplysningene ikke kan tilbakeføres til den personen som har krav på taushet.

Anonymisering som rettslig grunnlag for formidling av opplysninger forutsetter at den eller de opplysningene gjelder er effektivt vernet mot å bli identifisert. Det skal ikke være noen reell mulighet for å knytte opplysningene til bestemte personer, verken direkte eller indirekte gjennom krysskopling av opplysninger.

Les om muligheten til anonymiserte drøftinger av saker i konsultasjonsteam og lignende fora i punkt 16.2.11.

Taushetsplikt er ikke en begrensning for at barnevernet kan dele opplysninger med andre forvaltningsorganer om en persons forbindelse med barnevernet og om avgjørelser som de har truffet, og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme barnevernets oppgaver. Dette følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5, som fra 1. juni 2022 gjelder for barnevernstjenesten uten de begrensninger som tidligere kom frem av barnevernsloven.

Barnevernet har adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer om

· en persons forbindelse til barnevernet (klientforholdet)

· de vedtakene barnevernet har truffet i saken (konklusjonen)

Bakgrunnen for at det er anledning til å gi andre forvaltningsorganer informasjon om en persons forbindelse med organet og avgjørelser som er truffet, er at dette generelt ikke regnes som særlig sensitivt når mottakeren også har taushetsplikt.

Barnevernstjenesten kan også gi andre forvaltningsorganer opplysninger som er sensitive, hvis det er nødvendig for å ivareta barnevernets egne oppgaver etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen kan også yrkesutøvere etter helsepersonelloven gis opplysninger når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven.

Bestemmelsene medfører ikke at det er en generell adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre forvaltningsorgan. Den gir kun adgang til å dele opplysninger som omfattes av bestemmelsene. Det er for eksempel ikke adgang til å dele vedtakets begrunnelse, eller nærmere opplysninger om klientforholdet, barnet eller familien, med mindre det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven.

Det er barnevernet som må vurdere og avgjøre om formidling av opplysninger er nødvendig. Det er ikke opp til mottakerorganet å vurdere dette.

Adgangen til å formidle opplysninger til andre velferdstjenester etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og barnevernsloven § 13-1 tredje ledd er relativt vid og må ses i lys av barnevernets oppgaver og ansvar. Barnevernet er i en rekke sammenhenger avhengig av å gi opplysninger til og å samarbeide med andre tjenester og instanser. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Dette innebærer at barnevernstjenesten ofte må bidra til at det enkelte barn i barnevernet også får den oppfølgingen det trenger fra andre tjenester. Barnevernets ansvar innebærer dermed at barnevernet i mange tilfeller også må formidle opplysninger som gjør at andre velferdstjenester får best mulig forutsetninger til å følge opp barnet og familien på en god måte. Barnehagen og skolen er eksempler på tjenester det ofte er spesielt viktig å samarbeide med. Dette fordi barna tilbringer store deler av dagen sin på disse arenaene, og at barn i barnevernet ofte vil ha særlige behov for tilrettelegging og støtte.

At barnevernet uten hinder av taushetsplikt kan gi opplysninger til andre forvaltningsorganer i tilfeller der det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven innebærer at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter kan gi de opplysninger som er nødvendige for at andre offentlige tjenester som for eksempel barnehage, skole, og helsestasjon skal kunne gi barnet et «best mulig og helhetlig tjenestetilbud». (Prop. 133 L (2020-2021)punkt 19.1.4.3)

Bestemmelsen omfatter også formidling av opplysninger mellom barnevernstjenester i ulike kommuner. (Prop. 64 L (2022-2023) punkt 3).

Barnevernet har ingen plikt til å gi opplysninger til andre myndigheter etter disse bestemmelsen. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. I vurderingen av om opplysninger skal gis, og i hvilket omfang, må det derfor gjøres en vurdering av hensynet til barnets beste. Departementet legger i Prop. 222 L (2020-2021) til grunn at det å gi opplysninger om barnevernets vedtak og om en families tilknytning til barnevernet til andre velferdstjenester, i de fleste tilfeller vil ivareta hensynet til barnets beste. I tillegg følger det av det generelle forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7 at opplysninger bare kan gis dersom dette er forsvarlig.

I forbindelse med innhenting av opplysninger under saksforberedelse vil det for eksempel i mange tilfeller være nødvendig å gi noe informasjon om saken til den eller de en uttalelse innhentes fra. Så langt det er nødvendig for å få opplysninger i barnevernssaken, kan det for eksempel gis opplysninger til barnehagelærer eller lærer for å få opplysninger om hvordan barnet fungerer i barnehagen eller på skolen. Det vil også kunne være nødvendig å gi noe informasjon til for eksempel helsesykepleier for at helsestasjonen på best mulig måte skal kunne følge opp et mindre barn med særlige behov.

I undersøkelsesfasen vil det ofte være behov for å gi opplysninger for å avklare barnets omsorgs- og livssituasjon, og for å koordinere barnevernstjenestens og andre myndigheters oppgaver og ansvar. Barnevernstjenesten har rett og plikt til å åpne en undersøkelsessak dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernsloven. Gjennom sin kontakt og kjennskap til barnet og foreldrene vil andre tjenester ofte sitte med kunnskap og opplysninger som barnevernstjenesten har behov for i undersøkelsen. Dette gjelder uavhengig av om meldingen har kommet fra den aktuelle tjenesten eller fra andre.

Barnevernstjenesten kan etter nærmere bestemte vilkår innhente opplysninger ved pålegg, jf. barnevernsloven § 13-4. I den forbindelse vil barnevernstjenesten ofte måtte formidle enkelte opplysninger slik at den aktuelle tjenesten skal kunne vite hvilke opplysninger barnevernstjenesten har behov for i undersøkelsen. Videre vil det i mange tilfeller være relevant å vurdere barnets behov for hjelp og støtte fra andre tjenester som en del av undersøkelsen. Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir andre tjenester de opplysninger som er nødvendig for at undersøkelsen kan gjennomføres på en god måte. Les mer om innhenting av opplysninger i undersøkelsesfasen i punkt 20.8.5.

Barnevernstjenesten kan dele taushetsbelagte opplysninger med andre hvis det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7. Bestemmelsen lovfester en adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger som også følger av nødretten. Etter bestemmelsen skal opplysningene kunne deles med «andre». Delingsadgangen er dermed ikke knyttet til bestemte mottakere. Det vil kunne være aktuelt å dele de taushetsbelagte opplysningene med enhver, også privatpersoner, som kan gripe inn eller medvirke på en måte som gjør at faren for liv eller helse unngås. Det er et vilkår om at delingen er «nødvendig». Det medfører at opplysningene ikke kan deles i større utstrekning enn det som er nødvendig for at faren for liv eller helse kan unngås. Dette gjelder både for hvilke og hvor mange opplysninger som deles, og for hvem de deles med. Dette alternativet kommer til anvendelse uavhengig av hvem det er som er utsatt for fare eller skade. En fare for liv eller helse kan oppstå i en rekke ulike situasjoner og skyldes mange ulike forhold, som for eksempel straffbare handlinger, naturkatastrofer og andre ulykker. Bestemmelsen er ment som en nokså snever unntaksregel, som bare skal åpne for deling i nødrettslignende tilfeller, jf. Prop. 166 L (2020-2021)punkt 5.

Bestemmelsen pålegger ingen opplysningsplikt. Det kan derimot følge en opplysnings- eller handleplikt på andre grunnlag, for eksempel avvergingsplikten i straffeloven § 196.

Barnevernstjenesten har i noen tilfeller en lovpålagt plikt til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, uten hinder av taushetsplikt. I andre tilfeller har de en adgang (ikke plikt) til å dele opplysninger. Det følger av barnevernsloven § 13-5 femte ledd at barnevernet skal gi opplysninger til andre offentlige myndigheter når dette følger av annen lov eller forskrift.

Barnevernstjenesten har en plikt til å gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten i kommunen når det er grunn til å tro at en gravid misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. Barnevernstjenesten plikter å gi slike opplysninger både av eget tiltak og etter pålegg fra de organer i kommunen som er ansvarlig for å undersøke denne type saker.

Selv om en antatt gjerningsperson er under den straffbare lavalder, har politiet en plikt til å etterforske saken. Hvis noen som er mellom 12 og 15 år har begått en ellers straffbar handling, kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten skal da underrette påtalemyndigheten om hvorvidt den treffer vedtak i saken eller ikke (straffeprosessloven § 71 b). Dette følger også av barnevernsloven § 13-5 tredje ledd.

Den generelle avvergingsplikten er regulert i straffeloven § 196. Det følger av bestemmelsen at enhver har en generell plikt til å søke å hindre visse former for alvorlige forbrytelser gjennom å anmelde forholdet til politiet eller på annen måte avverge forholdet. Avvergingsplikten omfatter enhver, herunder ansatte i barnevernet. Den generelle avvergeplikten går foran lovbestemt taushetsplikt.

De straffbare handlingene som er omfattet av avvergingsplikten, er blant annet voldtekt, seksuelt misbruk av barn eller grov menneskehandel. For barnevernstjenesten er nok likevel bestemmelsen som omhandler mishandling i nære relasjoner (straffeloven § 282) den mest aktuelle.

Barnevernstjenestens avvergingsplikt utløses når tjenesten får kunnskap om at en konkret straffbar handling vil skje, eller anser det som sannsynlig at handlingen vil skje. Barnevernstjenestens plikt til å varsle politiet inntrer dersom de ikke selv kan avverge handlingen med egne virkemidler. Det er viktig å være klar over at avvergingsplikten er en personlig plikt. Det er ikke nok å «ha meldt fra» til for eksempel overordnede eller annen instans dersom disse ikke gjør tilstrekkelig for å avverge den straffbare handlingen.

Er den straffbare handlingen allerede gjennomført, har man plikt til å anmelde forholdet til politiet hvis anmeldelsen er nødvendig for å forebygge nye alvorlige forbrytelser.

I en avvergesituasjon er barnevernstjenesten fritatt fra taushetsplikten de har etter barnevernsloven (straffeloven § 196 annet punkt). Det følger også av barnevernsloven § 13-5 femte ledd, som pålegger barnevernstjenesten en plikt til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter når det følger av annen lov eller forskrift.

Når barnevernstjenesten varsler på bakgrunn av avvergingsplikten, må de likevel gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger i barnevernssaken som skal deles med politiet. Opplysninger fra saken som ikke har relevans for avvergingssituasjonen vil fremdeles være omfattet av barnevernstjenestens lovpålagte taushetsplikt.

Vurderingen av om politiet skal varsles skal være helhetlig, og ha fokus på ivaretakelse og oppfølging av det konkrete barnet. Hvorvidt andre barn kan bli utsatt for liknede handlinger bør også vektlegges. I de fleste tilfeller hvor avvergingsplikten er vurdert bør politiet varsles.

Når barnevernstjenesten har avverget en alvorlig handling, må de likevel vurdere om politiet skal varsles for å forebygge fremtidige handlinger. Dette gjelder også dersom barnevernstjenesten får informasjon om at en alvorlig handling allerede er gjennomført. En varsling til politiet må i disse tilfellene hjemles i barnevernsloven § 13-1 tredje ledd.

Unnlatelse av å oppfylle avvergingsplikten kan straffes med bøter eller inntil ett års fengsel.

Ansvarsgruppemøte eller tverrfaglige koordineringsmøter er en samarbeidsform hvor aktuelle aktører møtes for å samordne tjenester og tiltak for personer med sammensatte behov. I dette punktet omtales samarbeidsformer som opprettes i konkrete saker, hvor det ikke er mulig å dele anonymiserte opplysninger.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at det etableres slike grupper, men som hovedregel bør utveksling av taushetsbelagt informasjon i møtene bygge på samtykke fra den eller de som opplysningene gjelder. Dette bidrar til et mest mulig åpent og tillitsfullt samarbeid med barnet og foreldrene, og til en hensiktsmessig utveksling av informasjon og samarbeid innad i gruppen. Et samtykke må omfatte alle opplysninger det kan være aktuelt å diskutere i teamet, for alle de tilstedeværende.

Hvis det ikke foreligger samtykke fra dem opplysningene gjelder, må barnevernstjenesten i hver enkelt sak vurdere hvilke opplysninger som kan formidles til hvem og på grunnlag av hvilken hjemmel. Det kan innebære at det ikke er adgang til å diskutere hele saken med alle medlemmene av gruppen, men at enkelte deler av saken bare kan diskuteres med enkelte medlemmer.

I enkelte kommuner er det etablert konsultasjonsteam eller lignende fora, som anonymt drøfter saker hvor det er bekymring for om barn og unge kan være, eller står i fare for å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Slike team finnes også tilknyttet Statens Barnehus. Teamene tar imot henvendelser fra alle som i sin yrkesutøvelse kommer i kontakt med barn og unge. Dette omfatter ansatte i offentlige tjenester som politi, barnevern, barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker, institusjoner, skolehelsetjeneste, skoler og barnehager med mer. I slike fora hvor saker drøftes anonymt, oppstår ingen utfordringer med hensyn til taushetsplikt. Les om anonymiserte opplysninger i punkt 16.1.2.

Barnevernstjenesten har adgang til å anmelde eller gi opplysninger til politiet når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. Å anmelde eller gi opplysninger til politiet i en sak der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre alvorlige overgrep i hjemmet, vil i slike alvorlige saker i de fleste tilfeller være nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver. Hvis barnevernstjenesten etter en konkret vurdering finner at anmeldelse er nødvendig for å hjelpe barnet, skal barnevernstjenesten derfor anmelde forholdet.

Hvis barnevernstjenesten er bekymret for at et barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep, enten fordi de har mottatt en melding eller selv får en mistanke om dette, skal barnevernstjenesten alltid gjøre en vurdering av om de skal varsle politiet. Hvis barnevernstjenesten mistenker at barnet er utsatt for vold eller overgrep av foreldrene, vil opplysninger til politiet kunne bidra til å få klarhet i hva barnet faktisk har opplevd og dermed ivareta barnevernstjenestens oppgaver etter barnevernsloven. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere hva som vil være til barnets beste når de vurderer om de skal dele opplysningene.

Det kan også være aktuelt å varsle politiet hvis det er vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse. I slike situasjoner vil det kunne inntre en avvergingsplikt, som etter straffeloven § 196 gjelder enhver. Et varsel til politiet vil oppfylle avvergingsplikten. Les mer om avvergingsplikten i kapittel 16.2.2.1.

Hvis barnevernstjenesten har varslet politiet, vil informasjon som er egnet til å belyse spørsmålet om straffeskyld ikke være underlagt taushetsplikt (Norsk Retstidende 2013: 323).

Vi viser for øvrig til nasjonale retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevern.

En rekke av de tiltak barnevernstjenesten ønsker å iverksette kan ikke realiseres uten gjennom samarbeid med andre forvaltningsorganer.

Samarbeidspliktene etter barnevernsloven § 15-8 gjelder i enkeltsaker (individnivå) og samarbeid utover oppfølging av det enkelte barn/ungdom (arbeid på systemnivå).

Det finnes tilsvarende samarbeidsbestemmelser i de andre velferdslovene, blant annet i helselovgivningen, opplæringsloven, familievernkontorloven, barnehageloven, NAV-loven, sosialtjenesteloven og krisesenterloven.

Barnevernstjenesten har en plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud jf. barnevernsloven § 15-8 første ledd.

Plikten til å samarbeide i enkeltsaker er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi konkrete tjenester og tiltak etter barnevernsloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. Samarbeidsplikten inntrer når samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at barnevernstjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra det enkelte barnets behov. Barnevernstjenesten må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gjelder også for barn som mottar ettervernstiltak. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt. (Prop. 100 L (2020-2021) Les mer om barnevernets adgang til å gi taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer i kapittel 16.1.8.

I tillegg til å følge opp enkelte barn, skal barnevernstjenesten samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteyterne slik at barnevernstjenesten og de andre tjenesteyterne kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift, jf. barnevernsloven § 15-8 tredje ledd. Barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere på systemnivå innebærer en plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere både for at barnevernstjenesten og for at de andre tjenesteyterne skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. Samarbeidet kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, er det kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt.

Det er viktig at barnevernstjenesten kjenner de andre tjenestene og deres tilbud godt, slik at de kan veilede barn og familier til rett instans. Det er også viktig at tjenestene samarbeider med hverandre til det beste for barnet.

Det følger av barnevernsloven § 15-1 at kommunen skal fremme gode oppvekstsvilkår for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer. Det er viktig at kommunen ser plikten til å samarbeide på systemnivå sammen med kommunens plikt etter barnevernsloven § 15-1 til å samordne det forebyggende tjenestetilbudet rettet mot barn og unge. Kommunens plan for det forebyggende arbeidet skal blant annet beskrive hvordan etatene kan samarbeide, og vil være en del av kommunens system for samarbeid på systemnivå.

Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere. I barnevernsloven § 15-8 fjerde ledd er det definert hva som menes med tjenesteyter. «Med tjenesteyter menes kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere, barnehager som får tilskudd etter barnehageloven § 19 og skoler som får statstilskudd etter privatskolelova § 6-1.». Barnevernstjenestens samarbeidsplikt gjelder for eksempel samarbeid med helsetjenesten, skoler, barnehager og politi.

Les mer om samarbeidspliktene i veilederen «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier».

Kommunen skal samordne tjenestetilbudet til barn som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal instans som skal ivareta samordningen. Dette følger av barnevernsloven 15-8 annet ledd. Samordningsplikten gjelder kun når tjenestene har plikt til å samarbeide på individnivå.

Plikten kommunen har til å bestemme hvilken kommunal instans som skal ivareta samordningen gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet. Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen barnet får, for eksempel der barnet har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen. Hvis familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til barnet blir samordnet.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta samordningsplikten. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen.

Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig, kan kommunen avtale med den aktuelle tjenesten, for eksempel BUP eller en videregående skole, at samordningsansvaret skal ligge der. (Prop. 100 L (2020-2021)punkt 11.2)

Les mer om kommunens samordningsplikt i veilederen «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier».

Barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester har en rett til å få utarbeidet en individuell plan, jf. barnevernsloven § 15-9. Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tjenestetilbud for barnet. En avgjørelse om ikke å tilby individuell plan kan påklages til statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 12-9 første ledd. Det er fastsatte en felles forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester.

Les mer om individuell plan i kapittel 41, og i veilederen «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier».

Ved bekymring om vold eller seksuelle overgrep skal barnevernstjenesten vurdere om politiet skal varsles. Barnevernstjenesten kan også drøfte saken anonymt med politiet, eller med Statens barnehus. Det er laget retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevernstjenesten ved bekymring om vold og/eller seksuelle overgrep mot barn. Les om dette i retningslinjene Politi og barnevern – nasjonale retningslinjer for samhandling.

Når det er nødvendig og til barnets beste, kan barnevernstjenesten kreve at politiet bistår ved gjennomføring av en undersøkelser eller til å fullbyrde et vedtak, jf. barnevernsloven § 12-10. Gjennomføringen av politibistand må aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten skal i så stor grad som mulig sette politiet i stand til å håndtere det aktuelle barn så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten må i denne sammenheng gi politiet nødvendig informasjon om barnets situasjon og sårbarhet.

Se mer om bruk av politibistand ved gjennomføring av undersøkelse i punkt 20.11 og ved gjennomføring av tvangsvedtak i punkt 29.6.

Samarbeidsplikten etter barnevernsloven § 15-8 omfatter også barn under straffegjennomføring. Barnevernstjenesten, og andre kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteyterne, er forpliktet til å delta i oppfølgingen av ungdom som gjennomfører ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging, se konfliktrådsloven § 26. Ungdomsenhetene i kriminalomsorgen har tverretatlige team som skal ivareta de unges behov under straffegjennomføringen og forberede tiden etter løslatelse, jf. straffegjennomføringsloven § 10 a. Løslatelsesforberedelsene skjer i samarbeid med de kommunale velferdstjenestene i den kommunen den innsatte skal tilbakeføres til. Et godt samarbeid mellom aktørene i straffesakskjeden og øvrige statlige og kommunale velferdstjenester er en forutsetning for å kunne gjennomføre straffereaksjonene og for å forebygge ny kriminalitet etter endt straffegjennomføring. Retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd beskriver barnevernstjenestens ansvar og plikter.