Reaksjoner hos barn og unge etter vold, voldtekt eller overgrep

I arbeidet med barn og unge som har opplevd vold, voldtekt eller overgrep, står barnevernspedagoger overfor komplekse utfordringer. Ved å forstå de vanlige reaksjonene kan du tilby tilpasset støtte og intervensjon.

Umiddelbare og langsiktige reaksjoner

1. Fysiske reaksjoner: Umiddelbart etter en traumatiserende hendelse kan den utsatte oppleve skjelving, hodepine, kvalme og andre somatiske symptomer. Langsiktige fysiske reaksjoner kan inkludere utmattelse, søvnvansker og forstyrrelser i spisevaner.

2. Emosjonelle reaksjoner: Emosjonelle reaksjoner kan variere sterkt, men vanlige følelser inkluderer angst, depresjon, sinne, skyldfølelse og skam. Disse følelsene kan være intense og uforutsigbare, og kan forstyrre personens evne til å fungere i dagliglivet.

3. Kognitive reaksjoner: Ofre kan oppleve endringer i deres tenkning, inkludert minnetap eller problemer med konsentrasjon. Mange sliter med tilbakevendende minner eller gjenopplevelser av hendelsen. Noen kan bebreide seg selv og ta på seg ansvaret for det som skjedde.

4. Atferdsmessige reaksjoner: Endringer i atferd, slik som tilbaketrekning fra sosiale aktiviteter, økt irritabilitet eller aggressivitet, og unngåelse av steder eller situasjoner som minner om traumet, er også vanlige. Noen kan ty til misbruk av alkohol eller narkotika som en måte å håndtere følelsene sine på.

Det finnes uendelig mange måter å reagere på ulike typer vold, og de nevnte reaksjonene over er bare noen få eksempler. Noen kan få søvnproblemer, vansker med nærhet og seksualitet, føle på nummenhet, tvile på egne minner og om hendelsen faktisk har skjedd, bagatellisere hendelsen, ut- eller innagere på andre måter eller isolere seg fra både venner, familie og hjelpere som ønsker å støtte dem.

Støttende tiltak fra barnevernspedagogen

For å effektivt støtte barn og unge som har vært utsatt for slike hendelser, er det viktig for barnevernspedagoger å:

1. Skape et trygt miljø: Det er avgjørende å etablere et trygt og støttende miljø hvor barnet eller den unge kan føle seg trygge nok til å uttrykke sine følelser og tanker uten frykt for dømming eller avvisning.

2. Være tålmodig og lyttende: Ofre for vold og overgrep trenger ofte tid før de kan åpne seg. Det er viktig å tilby en lyttende tilstedeværelse og å anerkjenne deres tanker og følelser.

3. Tilrettelegge for profesjonell hjelp: Barnevernspedagoger bør være kjent med og kunne veilede til tilgjengelige terapeutiske ressurser, som psykologer eller andre fagpersoner som spesialiserer seg på traumer.

4. Psykoedukasjon: Å informere om vanlige reaksjoner etter traumer kan hjelpe ofrene å forstå at deres følelser, tanker og atferd er normale reaksjoner på unormale hendelser.

Det å arbeide med barn og unge som har vært utsatt for alvorlige traumatiske hendelser krever spesialisert kunnskap og en dyp forståelse av de psykologiske effektene av vold og overgrep. Barnevernspedagoger kan spille en kritisk rolle i å gjenoppbygge følelsen av normalitet og sikkerhet for disse barna. Gjennom god støtte og mye tålmodighet kan barnevernspedagoger hjelpe ofre i deres bearbeidingsprosess og bidra til en bedre prognose for fremtiden for barna.