Saksbehandlingsrundskrivet 2.4.7

« Back to Glossary Index

2.4.7 Retten til familieliv

Barnets og foreldrenes rett til et familieliv følger av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 nr. 1. Barnekonvensjonen artikkel 9 slår fast at et barn ikke skal skilles fra sine foreldre med mindre kompetente myndigheter har besluttet at det er nødvendig av hensyn til barnets beste. At barn har rett til omsorg og beskyttelse, og at det fortrinnsvis skal skje i egen familie, følger nå av barnevernsloven § 1-5 første ledd [Lov om barnevern § 1-5].

Bestemmelsen gir uttrykk for både barns rett til omsorg og beskyttelse og retten til familieliv. Bestemmelsen innebærer en synliggjøring av bestemmelser som allerede følger av Grunnloven og internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, og vil derfor ikke ha et selvstendig rettslig innhold. Bestemmelsen er imidlertid overordnet og kan være en rettesnor for barnevernet i deres saksbehandling og vurdering av tiltak.

Utgangspunktet er at barn skal vokse opp i egen familie, og hjelp skal primært gis i hjemmet. I noen saker vil det likevel være behov for større inngrep i familielivet. Barnevernets arbeid skal bygge både på retten til familieliv og barns rett til omsorg og beskyttelse, og barnevernets tiltak skal være til barnets beste.

Barnet har også en rett til familieliv etter barnekonvensjonen artikkel 16.

Retten til familieliv etter artikkel 8 i EMK er ikke absolutt. Barnevernstjenesten kan gjøre inngrep i familielivet dersom vilkårene i konvensjonens artikkel 8 nr. 2 er oppfylt. Inngrepet må være

• i samsvar med lov
• nødvendig i et demokratisk samfunn og
• være forankret i nærmere angitte hensyn.

Hensynet til barnets beste skal alltid inngå i forholdsmessighetsvurderingen. Å overta omsorgen for et barn mot foreldrenes vilje er et stort inngrep i familielivet, men kan være nødvendig og forholdsmessig sett hen til barnets beste.

Barnets rett til vern mot ulovlige eller vilkårlige inngrep i sitt familieliv omfatter ikke utelukkende forholdet mellom barnet og dets biologiske foreldre. EMD har tolket EMK artikkel 8 slik at den også omfatter adoptivbarns forhold til adoptivforeldre, barns forhold til en «sosial» forelder og barnets forhold til andre slektninger enn foreldrene, som søsken, besteforelder, tanter og onkler. Det avgjørende er hvor nær personlig tilknytning det er mellom barnet og den som hevder å ha rett til familieliv med barnet.

Det er det faktiske, og ikke det biologiske, familieforholdet som skal vektlegges i vurderingen, og det er den reelle tilknytningen mellom barnet og den «sosiale» forelderen som er avgjørende. «Sosial» forelder kan være både steforeldre og fosterforeldre.

EMDs praksis viser at EMK artikkel 8 må tolkes i takt med endringer i barnets familiestruktur. Flere av barnekonvensjonens artikler bør ses i lys av denne praksisen.

« Tilbake til begrepslisten