Saksbehandlingsrundskrivet 2.4.11

« Back to Glossary Index

2.4.11 Konsekvenser for barnevernstjenestens saksbehandling på bakgrunn av EMD-avgjørelser

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i flere dommer fastsatt at norske myndigheter har brutt artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen (EMK) om retten til familieliv. På bakgrunn av fellelsene i EMD har Høyesterett tatt flere barnevernssaker til behandling. Tre sentrale dommer ble avsagt av Høyesterett i storkammer 27. mars 2020 (HR-2020-661-S, HR-2020-662-S, HR-2020-663-S). I dommene gjør Høyesterett, og særlig i HR-2020-661-S, omfattende rede for krav som følger av EMK artikkel 8, tidligere barnevernloven og norske prosessregler. Dette gir viktige retningslinjer for hvordan retten til familielivet, slik EMD og Høyesterett forstår denne menneskerettigheten, skal og bør komme til uttrykk i virksomheten til barnevernsmyndighetene. Det gjelder særlige tiltak i tidligere barnevernloven kapittel 4.

I praksis er det snakk om krav som settes til saksbehandlingen. Noen av prinsippene retter seg spesielt mot barneverns- og helsenemndene og domstolene når de vurderer tiltak, men de fleste har direkte betydning også for saksbehandlingen hos barnevernstjenesten. Høyesterett mener selv at det er snakk om en justering av praksis, altså er det behov for å endre saksbehandlingen i barnevernssaker. Føringene fra Høyesterett er rettslig bindende og skal følges opp i barnevernstjenestens virksomhet.

Vurdering av barnets beste sett opp mot foreldrenes interesser

I avgjørelsene vurderer Høyesterett blant annet om avgjørelsene fra EMD har betydning for hvilken vekt som skal legges på hensynet til barnets beste. Høyesterett viser til at EMD anerkjenner at det er bred enighet, også i folkeretten, om at barnets beste er av overordnet betydning («of paramount importance») i alle avgjørelser som gjelder barn (HR-2020-661-S). Samtidig er hensynet til familiens enhet og familiegjenforening i tilfelle av adskillelse en del av retten til familieliv. Både hensynet til barnets beste og til gjenforening av familien skal inngå i den balanserte avveiningen som skal foretas etter EMK artikkel 8 nr. 2.

Praksis fra EMD gir ikke grunnlag for å hevde at hensynet til barnets beste har blitt svekket. De gir imidlertid anvisning om at barnets beste ikke kan vurderes uavhengig av foreldrenes interesser. Selv om barnets beste skal være et overordnet hensyn, må også foreldrenes interesse i å opprettholde familielivet tas med i vurderingen av om tiltak skal iverksettes, og hvilke tiltak. Det må for det første vurderes hva som er barnets beste i det konkrete tilfellet man står overfor. Deretter må det vurderes hvilken vekt dette skal ha, sett opp mot foreldrenes interesse. Høyesterett understreker at hensynet til barnets beste er av overordnet betydning i barnevernssaker. Som utgangspunkt må det legges til grunn at det er best for barnet å bo hos sine foreldre (det biologiske prinsipp). Dette gjelder imidlertid ikke alltid. Der barnets og foreldrenes interesser er i konflikt, må myndighetene foreta en avveining mellom de kryssende interesser. I denne balanseringen skal det legges særlig vekt på hensynet til barnets beste.

Høyesterett kom til at det ikke foreligger noen motstrid mellom praksis fra EMD og de generelle materielle og prosessuelle prinsipper som skal følges ved adopsjon, omsorgsovertakelse og samvær etter tidligere barnevernloven kapittel 4. Dermed var det ikke grunnlag for å sette til side reglene i tidligere barnevernloven eller å tolke dem innskrenkende.

Skjerpende krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon

Høyesterett har understreket i flere avgjørelser betydningen av at forutsetningen om hensyn til familiebånd, både for foreldre og barnet, er godt synlig i begrunnelsen fra barnevernet, barneverns- og helsenemndene og domstolene (HR 2020-662-S og HR 2020-661-S). Det må komme tydelig frem at hensynene er vurdert, og hvilken vekt de er tillagt ved avveiningen mot barnets selvstendige krav på vern om sin helse og utvikling. Saksbehandlingen må vise at det er foretatt en reell avveining av kryssende hensyn. Dette stiller skjerpede krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon.

Gjenforeningsmålsetting

De norske lovbestemmelsene må praktiseres innenfor de rammer som følger av EMDs praksis. Høyesterett fremhevet at den overordnede målsettingen ved omsorgsovertakelse, både etter norsk rett og EMK, er å oppnå gjenforening av barn og foreldre. Staten har en plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Gjenforeningsmålsettingen kan likevel oppgis hvis

• de biologiske foreldrene er særlig uegnet,
• foreldrene kan heller ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og utvikling.
• hvis det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening.

« Tilbake til begrepslisten