Barnet er generelt enkelt å trøste når det gråter
Logg inn for å fjerne annonser
Svært god fungering
Barnet lar seg lett trøste av trygge voksne. Det søker nærhet, roer seg raskt og viser tillit til at voksne hjelper ved ubehag eller frustrasjon.
God fungering
Barnet lar seg trøste i de fleste situasjoner, selv om det kan ta litt tid ved sterke følelser. Det viser tydelig behov for støtte og tar imot trøst fra kjente voksne.
Adekvat fungering
Barnet viser noe motstand mot trøst eller har vansker med å roe seg i visse situasjoner. Det tar imot støtte, men regulerer seg langsomt og kan trekke seg unna.
Dårlig fungering
Barnet lar seg sjelden trøste. Det viser sterk motstand, kan bli mer opprørt ved trøsteforsøk, og har vansker med å finne ro. Det hender ofte at voksne ikke når frem følelsesmessig.
Kritisk fungering
Barnet lar seg ikke trøste, selv av nære omsorgspersoner. Det viser vedvarende uro, fortvilelse eller følelsesmessig avflatning. Relasjonen til omsorgspersonene fremstår som preget av brudd eller alvorlig utrygghet.
Artikkel
Trøstbarhet – et tegn på trygg tilknytning
Evnen til å ta imot trøst fra voksne er en viktig indikator på følelsesmessig trygghet og tilknytning. I alderen 3–5 år har barn fortsatt stort behov for støtte i møte med sterke følelser, og måten barnet lar seg trøste på sier mye om relasjonen til omsorgspersonene.
Betydning for barnet her og nå
Et barn som lar seg trøste, lærer at følelser kan reguleres i samspill med andre. Dette gir trygghet og mestring i hverdagen. Barn som ikke lar seg trøste, blir ofte stående alene i følelsene sine. Det kan føre til sterk frustrasjon, utagering, eller emosjonell tilbaketrekning.
Mulige konsekvenser over tid
Vansker med å ta imot trøst kan føre til at barnet utvikler strategier preget av overtilpasning, unnvikelse eller sterk utrygghet i relasjoner. Det kan hemme sosial utvikling, evne til følelsesregulering og senere psykisk helse. En ustabil trøstbarhet over tid kan også tyde på underliggende tilknytningsvansker.
Hvordan du kan observere og vurdere
Du bør observere hvordan barnet reagerer på trøst fra både foresatte og andre voksne. Hvor raskt finner barnet ro? Søker det fysisk nærhet eller trekker det seg unna? Innhent informasjon fra barnehagen og foresatte om hvordan barnet håndterer følelsesmessige situasjoner i ulike kontekster.
Tiltak som kan støtte barnets trøstbarhet
Du kan gi veiledning til foresatte om hvordan de kan møte barnets følelser med ro, anerkjennelse og nærhet. Trygge relasjoner og forutsigbarhet gir barnet erfaring med at det er trygt å vise følelser. Ved større vansker bør du vurdere tiltak i samarbeid med barnehage og helsestasjon, og eventuelt henvisning til fagpersoner med kompetanse på tilknytning.
Spørsmål som bør undersøkes:
- Har barnet en trygg og stabil tilknytning til minst én voksen?
- Hvordan møter foreldrene barnets følelser og behov for trøst?
- Har barnet erfart avvisning, uforutsigbarhet eller omsorgssvikt?
- Finnes det emosjonelle eller psykososiale forhold som påvirker barnets regulering?
