Barnet har forsøkt selvmord
Et selvmordsforsøk hos barn eller ungdom krever helsefaglig vurdering, trygghet og tett oppfølging. Ressursen hjelper deg å skille tidligere forsøk fra aktuell selvmordsfare og vurdere omsorg, belastninger og beskyttende forhold.
Kort forklart
Et selvmordsforsøk hos et barn eller en ungdom er en alvorlig hendelse som krever helsefaglig vurdering, trygghet og oppfølging. Selve forsøket sier at barnet har vært i en situasjon der belastningen ble svært stor, men det forklarer ikke alene hvorfor handlingen skjedde eller hvor stor den aktuelle risikoen er nå.
Barnevernsfaglig arbeid bør derfor ha to spor samtidig: barnet må få nødvendig helsehjelp og sikkerhetsoppfølging, og barnets omsorgssituasjon, belastninger, relasjoner og beskyttende forhold må forstås. Barnet skal møtes uten skyld, skam eller antakelser om at forsøket var ment som oppmerksomhetssøking.
Avgrensning, normalvariasjon og kontekst
Et tidligere selvmordsforsøk og aktuell selvmordsfare er ikke det samme. Et tidligere forsøk er en viktig risikofaktor som skal tas på alvor, men den aktuelle sikkerheten må vurderes ut fra barnets situasjon her og nå, blant annet nye selvmordstanker, planer eller intensjon, psykisk tilstand, belastninger, tilgang til hjelp og hvor trygt barnet kan ivaretas.
Selvskading uten hensikt om å dø må skilles fra selvmordsforsøk, samtidig som begge deler kan forekomme hos samme barn og kreve grundig vurdering. Barnevernet skal ikke stille psykiatriske diagnoser eller alene avgjøre selvmordsrisiko. Helsepersonell må involveres når det er spørsmål om akutt fare, medisinske konsekvenser eller behov for behandling.
Hvordan området kan komme til uttrykk
Etter et selvmordsforsøk kan barnet reagere svært forskjellig. Noen er redde, skamfulle eller lettet over å ha overlevd. Andre kan virke rolige, avvisende, sinte eller opptatt av å komme raskt tilbake til hverdagen. Et rolig ytre uttrykk betyr ikke nødvendigvis at risikoen er lav.
Barnet kan fortelle om håpløshet, dødsønsker, nye selvmordstanker eller vansker med å se andre løsninger. Det kan også vise søvnproblemer, tilbaketrekning, økt uro, skolefravær eller brå endringer i fungering. Slike uttrykk er uspesifikke og må ses sammen med barnets egen fortelling og den konkrete hendelsen.
Praksisnære eksempler på fungering
Etter hendelsen kan barnet fungere relativt godt på enkelte områder og samtidig ha behov for tett oppfølging. Skolegang, vennskap eller fritidsaktiviteter skal derfor ikke brukes som tegn på at faren er over. Det viktigste er om barnet er trygt, får relevant helsehjelp og har voksne som kan følge opp på en forutsigbar måte.
Mer alvorlig bekymring foreligger når barnet fortsatt har selvmordstanker med intensjon eller plan, ikke klarer å holde seg trygt, er sterkt agitert eller fortvilet, eller når omsorgspersonene og tjenestene ikke kan sikre nødvendig oppfølging. Da må helsetjenesten involveres umiddelbart.
Betydning for barnet her og nå og over tid
Et selvmordsforsøk kan påvirke barnets følelse av trygghet, tillit og håp, og kan utløse sterke reaksjoner hos foreldre, søsken og andre nærpersoner. Familien kan bli preget av frykt og overvåking, mens barnet kan oppleve skam, tap av privatliv eller bekymring for hvordan andre vil reagere.
Tidligere selvmordsforsøk er forbundet med økt risiko for senere selvmordsatferd, men utviklingen er ikke gitt. God behandling, trygg oppfølging, støtte fra nære voksne og reduksjon av belastninger kan bidra til at barnet får andre måter å håndtere kriser på og gjenoppretter håp og deltakelse.
Alder, utvikling og kritiske overganger
Hos yngre barn må fagpersonen være særlig varsom med å tolke intensjon og forståelse av død. Barn kan ha en annen forståelse av varighet, dødelighet og konsekvenser enn eldre ungdom. Likevel skal handlinger som kan ha hatt selvmordshensikt alltid tas alvorlig og vurderes av helsepersonell.
Fra tidlig ungdomstid øker evnen til å forstå konsekvenser, samtidig som pubertet, identitet, relasjoner og sterkere selvstendighet kan gi nye belastninger og handlingsmuligheter. Ungdommen bør få tydelig informasjon og reell medvirkning, men skal ikke få ansvar for egen sikkerhet alene.
For alle aldre må språk, utviklingsnivå, funksjon og kommunikasjonsform styre hvordan barnet blir spurt og informert. Noen barn trenger visuell støtte, mer tid eller hjelp fra personer som kjenner kommunikasjonen deres godt.
Belastning, sårbarhet og risiko
Risiko må vurderes dynamisk og konkret. Viktige forhold kan være tidligere forsøk, nye eller vedvarende selvmordstanker, opplevelse av håpløshet, alvorlige psykiske vansker, rus, sterke konflikter, vold eller overgrep, mobbing, tap, sosial isolasjon eller brå endringer i livssituasjonen. Ingen enkeltfaktor kan alene avgjøre risikoen.
Bekymringen øker når flere belastninger virker sammen, når barnet ikke opplever tilgjengelig hjelp, eller når omsorgspersonene ikke klarer å følge opp sikkerheten. Samtidig skal det undersøkes om enkelte belastninger kan reduseres raskt, for eksempel konflikt, mobbing, utrygghet eller praktiske hindringer for behandling.
Ressurser og beskyttelsesfaktorer
Beskyttende ressurser kan være minst én trygg voksen barnet kan kontakte, tilgjengelig helsehjelp, stabile relasjoner, opplevelse av tilhørighet, konkrete grunner til å leve og erfaringer med at hjelp faktisk virker. Barnets egne interesser, framtidshåp og evne til å si fra når det blir verre er også viktige ressurser.
Foreldre og andre omsorgspersoner kan være en stor støtte når de får tydelig veiledning om hvordan de skal følge opp barnet og hvem de kan kontakte ved forverring. Skole, familie og nettverk kan bidra med forutsigbarhet og avlastning, men skal ikke erstatte nødvendig behandling.
Mønster, omfang og utvikling over tid
Utforsk forløpet rundt forsøket uten å lete etter én enkel årsak. Hva skjedde i tiden før hendelsen, hvilke belastninger var til stede, hva opplevde barnet som uutholdelig, og hvilke muligheter for hjelp så barnet på det tidspunktet? Se også etter tidligere perioder med selvmordstanker, selvskading eller alvorlig håpløshet.
Følg utviklingen etter hendelsen. Endringer i selvmordstanker, søvn, rus, konfliktnivå, skolefungering, sosial kontakt og opplevelse av håp kan være relevante. Nye belastninger eller brudd i oppfølging kan gjøre situasjonen mer sårbar og bør føre til ny vurdering.
Hva bør utforskes?
Spør barnet direkte og rolig om hvordan det har det nå, om det fortsatt ønsker å dø eller har tanker om selvmord, og om det opplever at det kan holde seg trygt. Det er ikke dokumentert at det å spørre direkte om selvmordstanker øker faren. Samtalen skal ikke erstatte helsefaglig risikovurdering.
Utforsk også hva barnet selv mener førte fram til hendelsen, hva som kunne ha gjort situasjonen annerledes, og hvem eller hva som kan hjelpe neste gang belastningen øker. Spør om hvordan barnet ønsker at foreldre, skole og tjenester skal støtte, og avklar hvilke deler av hverdagen barnet opplever som trygge eller utrygge.
Perspektiver og medvirkning
Barnet kan være redd for at åpenhet skal føre til tap av kontroll, innleggelse, konflikt eller sterke reaksjoner fra familien. Forklar derfor hvorfor spørsmål stilles, hva som må deles av hensyn til sikkerhet, og hvilke valg barnet fortsatt kan påvirke. Medvirkning gjelder også i akutte situasjoner, selv om voksne noen ganger må handle mot barnets ønske for å beskytte liv og helse.
Foreldre kan oppleve sjokk, skyld, sinne eller sterk frykt. De trenger støtte til å være tilgjengelige for barnet uten å gjøre barnet ansvarlig for deres reaksjoner. Når foreldrene selv er en del av belastningen, må andre trygge voksne og tjenester få en tydeligere rolle.
Observasjon og informasjonsinnhenting
Barnets egen fortelling og aktuell helsefaglig vurdering er sentrale. Relevant informasjon kan også komme fra foreldre, skole og andre som kjenner barnet, særlig om endringer i fungering, tidligere kriser og hva som har hjulpet. Innhent bare opplysninger som er nødvendige for sikkerhet og helhetsforståelse.
Skill mellom det barnet forteller, andres opplysninger, observerbare forhold og faglige tolkninger. Opplysninger om metode eller hendelsesforløp bør ikke gjengis mer detaljert enn nødvendig for vurdering og koordinering. Ved medisinske spørsmål og vurdering av selvmordsfare skal helsepersonell ha ansvar for den kliniske vurderingen.
Alternative forståelser
Et selvmordsforsøk kan oppstå i mange ulike situasjoner og skal ikke automatisk forklares med depresjon, traumer eller familieproblemer. Hos noen er psykisk lidelse sentral, mens andre står i akutt konflikt, tap, mobbing, vold, rus, identitetskrise eller en kombinasjon av flere belastninger.
Noen handlinger kan være impulsive, andre mer planlagte. Graden av planlegging sier ikke alene hvor alvorlig barnets situasjon er eller hva barnet trenger videre. Vurder flere mulige forklaringer samtidig og la barnets egen forståelse få stor vekt, uten å gjøre barnet ansvarlig for å forklare alt.
Analyse- og vurderingsmomenter
Analysen bør skille tydelig mellom hendelsen som har skjedd, aktuell sikkerhet, underliggende belastninger og omsorgssituasjonen. Vurder hva helsepersonell sier om aktuell risiko og behandlingsbehov, hvilke belastninger som kan reduseres, og om barnet har voksne og tjenester som kan følge opp avtalt sikkerhet.
Barnevernets vurdering bør særlig rette seg mot om barnet får nødvendig beskyttelse og helsehjelp, om omsorgspersonene kan følge opp, og om det finnes forhold i hjem, skole eller nettverk som øker eller reduserer belastningen. Et tidligere forsøk skal aldri bagatelliseres, men heller ikke brukes alene som grunnlag for bastante konklusjoner om omsorg eller framtidig utvikling.
Målretning, tegn på positiv utvikling og støttebehov
Det første målet er at barnet skal være trygt og ha en tydelig plan for hvem som gjør hva dersom selvmordstanker eller krise øker. Videre mål kan være at barnet får sammenhengende behandling, opplever minst én trygg voksen, får redusert konkrete belastninger og gradvis kan vende tilbake til skole, fritid og relasjoner på en måte som er tilpasset kapasiteten.
Tegn på ønsket utvikling kan være at barnet søker hjelp tidligere, opplever mer håp og kontroll, får færre eller mindre intense selvmordstanker og at familien og tjenestene klarer å følge opp uten farlige brudd. Forverring eller nye forsøk krever umiddelbar ny sikkerhets- og helsevurdering.
Sikkerhet, alvorlighet og når det haster
Et nylig selvmordsforsøk eller mistanke om akutt selvmordsfare skal håndteres som en helse- og sikkerhetssituasjon. Ved fare for liv og helse skal 113 kontaktes. Når situasjonen haster, men ikke vurderes som livstruende, kan legevakt kontaktes på 116 117. Barnet bør ikke være alene ved akutt selvmordsfare før helsepersonell har overtatt vurdering og oppfølging.
Sikkerhetsarbeidet bør bygge på helsetjenestens vurdering og en konkret plan for hvem barnet skal kontakte, hvem som følger med, og hvordan miljøet kan gjøres tryggere. Barnevernet må bidra dersom omsorgssituasjonen gjør det vanskelig å gjennomføre nødvendig oppfølging, men skal ikke erstatte akutt psykisk eller medisinsk helsehjelp.
Etiske og profesjonelle hensyn
Et selvmordsforsøk skal ikke omtales som manipulasjon, oppmerksomhetssøking eller dårlig atferd. Slike merkelapper kan øke skam og gjøre det vanskeligere for barnet å be om hjelp. Beskriv konkret hva som har skjedd og hva barnet trenger nå.
Barnets privatliv skal ivaretas, særlig i skole og nettverk. Del bare opplysninger som er nødvendige for sikkerhet og støtte. Samtidig kan konfidensialitet ikke brukes som grunn til å unnlate å handle når det er fare for liv og helse. Forklar barnet så langt som mulig hva som må deles og hvorfor.