Saksbehandlingsrundskrivet 2.1.2

« Back to Glossary Index

2.1.2 Barnevernslovens stedlige virkeområde

Barnevernsloven gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge og oppholder seg her. Loven gjelder også for barn som oppholder seg i Norge når barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette. Loven gjelder i tillegg for barn som oppholder seg i Norge og er flyktninger eller internasjonalt fordrevne. Dette følger av barnevernsloven § 1-2 andre ledd.

Det er barnets, ikke foreldrenes, faktiske tilknytning til Norge som er avgjørende for hvor barnet kan sies å ha «vanlig bosted».

For barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i en annen stat, har barnevernstjenesten plikt til å gjennomgå bekymringsmeldinger og vurdere om undersøkelse skal åpnes, se Prop 133 L pkt. 7.7.4.1. Det kan også fattes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 og plassering på atferdsinstitusjon etter § 6-2. Det følger av barnevernsloven § 1-2 tredje ledd. Dette får betydning i saker der begjæring om slike tiltak er sendt til barneverns- og helsenemnda, men hvor barnet og familien forlater Norge før nemnda har fattet vedtak i saken.

Det kan også fattes vedtak om hjelpetiltak etter § 3-1 og pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4 for barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i en annen stat. Det fremgår av barnevernsloven § 1-2 tredje ledd. Bestemmelsen er ny i forbindelse med ny barnevernslov i 2023 og utvider lovens virkeområde slik at barnevernstjenesten får en plikt til å tilby foreldre i Norge hjelpetiltak selv om barnet oppholder seg i en annen stat, når vilkårene for hjelpetiltak etter § 3-1 er oppfylt. Formålet er å gi bedre beskyttelse og hjelp til barn som midlertidig oppholder seg i en annen stat. Bestemmelsen er aktuell når et barn er sendt ut av landet mot sin vilje og utsettes for tvang eller negativ sosial kontroll, men er ikke begrenset til disse tilfellene.

I de tilfellene der et barn har vanlig bosted i et annet land enn Norge, men oppholder seg i Norge, har norsk barnevernstjeneste plikt til å gjennomgå bekymringsmeldinger og vurdere om undersøkelse skal åpnes. Barnevernstjenesten har også myndighet til å fatte vedtak om hjelpetiltak etter barnevernsloven kapittel 3, vedtak om akuttiltak etter kapittel 4 og vedtak om frivillig opphold i atferdsinstitusjon etter § 6-1, samt vedtak om plassering på institusjon etter § 6-6 når det er fare for menneskehandel. Dette følger av barnevernsloven § 1-2 fjerde ledd.

Barnevernsloven gjelder også i utgangspunktet på Svalbard, med de særreglene som følger av Forskrift om barnevern på Svalbard.

« Tilbake til begrepslisten