Samarbeid og samordning med andre tjenester

BvPro · FagartikkelÅpent innhold

Faglig og praktisk veiledning om barnevernstjenestens samarbeid og samordning med andre tjenester, med vekt på barnets behov, medvirkning, ansvar, taushetsplikt og oppfølging.

Faglig fordypning·Oppdatert 31. august 2026

TemaSamarbeid og koordinering

Barn og familier kan ha behov som berører flere tjenester samtidig. Godt samarbeid handler derfor ikke først og fremst om hvor mange møter som gjennomføres, men om hvorvidt tjenestene sammen bidrar til at barnet får rett hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Barnevernstjenesten må ta utgangspunkt i barnets konkrete behov, avklare hvilke tjenester som har ansvar og virkemidler, og følge med på om samarbeidet faktisk gir en mer helhetlig hverdag for barnet.

Barnevernsloven § 15-8 regulerer samarbeid og samordning. Bestemmelsen omfatter både samarbeid i enkeltsaker og samarbeid på systemnivå. Når samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, har barnevernstjenesten en plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere. Kommunen har samtidig et ansvar for samordning når flere kommunale tjenester må virke sammen.

Hva samarbeidsplikten innebærer

Samarbeidsplikten må vurderes konkret. Barnets behov avgjør hvilke tjenester som bør involveres, hva samarbeidet skal handle om og hvor omfattende det trenger å være. Det kan være tilstrekkelig med en avklaring mellom to tjenester, mens andre saker krever tett og langvarig koordinering.

Samarbeid endrer ikke ansvaret den enkelte tjenesten har etter eget regelverk. Barnevernstjenesten skal ikke overta oppgaver som ligger til helsetjenesten, skolen, NAV eller andre, og andre tjenester skal ikke overta barnevernstjenestens myndighet og ansvar. Et godt samarbeid gjør ansvar tydeligere, ikke mer uklart.

• Start med barnets behov: Hva trenger barnet nå, og hva kan bli viktig fremover?
• Avklar formålet: Hvilket problem eller hvilken oppgave skal samarbeidet løse?
• Velg relevante deltakere: Involver tjenester som har et faktisk ansvar, relevant informasjon eller virkemidler.
• Fordel ansvar: Avklar hvem som gjør hva, hvem som følger opp og når arbeidet skal vurderes på nytt.
• Vurder effekt for barnet: Samarbeidet bør justeres hvis det ikke gir tydeligere ansvar, bedre tilgjengelighet eller mer treffsikker hjelp.

Samarbeid i enkeltsaker

På individnivå inntrer samarbeidsplikten når samarbeid er nødvendig for at barnet skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Barnevernstjenesten må vurdere behovet gjennom hele saken. Behovet kan endre seg fra undersøkelse til hjelpetiltak, plassering, oppfølging og ettervern.

Det er ikke nok å identifisere hvilke tjenester som finnes rundt barnet. Barnevernstjenesten bør vurdere hvordan tjenestenes arbeid henger sammen. Parallelle tiltak kan være lite hjelpsomme dersom de bygger på ulike forståelser, stiller motstridende krav til familien eller etterlater sentrale behov uten ansvarlig tjeneste.

I noen saker vil samarbeidet særlig handle om å få frem et bedre kunnskapsgrunnlag. I andre saker vil hovedoppgaven være å koordinere tiltak, sikre overganger eller følge opp at barnet faktisk får tilgang til tjenestene det har behov for. Omfanget bør stå i forhold til barnets situasjon og til hva samarbeidet skal oppnå.

Samordning: hvem holder i helheten?

Når flere tjenester har plikt til å samarbeide på individnivå, skal kommunen samordne tjenestetilbudet. Hvis det er uklart eller uenighet om hvilken kommunal tjeneste som skal ha samordningsansvaret, må kommunen avklare dette. Samordning innebærer ikke at én tjeneste blir ansvarlig for alle andres oppgaver. Rollen handler om å holde oversikt, sikre fremdrift og bidra til at ansvar og avtaler faktisk henger sammen.

Dersom barnet eller familien har barnekoordinator, skal barnekoordinatoren sørge for samordningen innenfor sitt lovbestemte ansvar. Barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester kan også ha rett til individuell plan etter barnevernsloven § 15-9. Individuell plan erstatter ikke tjenestenes ansvar, men kan gi en felles struktur for mål, tiltak, ansvar og oppfølging.

Barnets medvirkning i samarbeidet

Barnet er ikke bare mottaker av et koordinert tilbud. Barnets erfaringer er en sentral del av vurderingen av hva som bør samordnes, hvilke mål som gir mening og hvordan samarbeidet bør gjennomføres. Informasjon og medvirkning må tilpasses alder, utvikling, språk, kommunikasjon og barnets situasjon.

Før et samarbeidsmøte kan barnet for eksempel få vite hvorfor møtet holdes, hvem som skal delta, hvilke temaer som skal tas opp og hva som kan bli bestemt. Noen barn ønsker å delta i hele møtet, andre i deler av det, og noen ønsker å formidle synspunkter på andre måter. Det må vurderes konkret hva som gir reell medvirkning uten å legge ansvar for de voksnes beslutninger på barnet.

• Hva opplever barnet som det viktigste problemet eller behovet akkurat nå?
• Hvilke tjenester oppleves som hjelpsomme, belastende eller vanskelige å forholde seg til?
• Er det personer barnet ønsker skal delta, eller temaer barnet ønsker støtte til å ta opp?
• Hvordan skal barnet få informasjon om det som ble avtalt?
• Hva i barnets synspunkter skal få konkret betydning for videre plan?

Foreldre og andre omsorgspersoner bør også få tydelig informasjon om formål, roller og informasjonsdeling. Der barnet og foreldrene har ulike syn, bør forskjellene beskrives og utforskes uten at ett perspektiv automatisk gjøres til sannheten om saken.

Taushetsplikt og informasjonsdeling

Samarbeidsplikt er ikke det samme som en generell adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger. Før informasjon deles, må barnevernstjenesten avklare hvilket rettslig grunnlag som gjelder, hvilke opplysninger som er nødvendige, hvem som trenger dem og hva de skal brukes til. Vurderingen bør kunne etterprøves.

Samtykke kan være rettslig grunnlag for deling når vilkårene er oppfylt. Et gyldig samtykke må være frivillig og informert. Den som samtykker må forstå hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få dem, hva de skal brukes til og at samtykket kan trekkes tilbake. I barnevernssaker kan opplysninger gjelde flere personer. En person kan ikke samtykke til deling av andre personers taushetsbelagte opplysninger.

I enkelte situasjoner finnes et annet lovgrunnlag for å dele opplysninger, eller en plikt til å gi opplysninger. Da må barnevernstjenesten bruke det aktuelle rettsgrunnlaget og ikke fremstille samtykke som nødvendig dersom loven gir en selvstendig adgang eller plikt. Alvorlige situasjoner kan også utløse særskilte opplysnings- eller avvergingsplikter. Slike vurderinger må gjøres konkret.

Anonyme drøftinger kan være nyttige når formålet er faglig avklaring uten at identiteten trenger å være kjent. Anonymisering må være reell. I små miljøer kan kombinasjonen av opplysninger gjøre et barn eller en familie gjenkjennelig selv om navn og adresse er fjernet.

• Formål: Hva skal informasjonsdelingen bidra til for barnet?
• Rettslig grunnlag: Er delingen basert på samtykke, lovbestemt adgang, opplysningsplikt eller annet grunnlag?
• Nødvendighet: Hvilke konkrete opplysninger trenger mottakeren for å utføre sin oppgave?
• Avgrensning: Hvilke opplysninger trenger ikke å deles?
• Åpenhet: Hvordan kan barnet og foreldrene informeres om delingen, så langt regelverket og hensynet til barnet tillater det?
• Dokumentasjon: Er vurderingen og grunnlaget for deling tydelig journalført?

Fra møteaktivitet til koordinert hjelp

Tverrfaglige møter kan være nyttige, men møtet er bare et virkemiddel. Samarbeidet bør organiseres rundt konkrete mål og avklaringer. Mange deltakere kan gjøre ansvaret mindre tydelig dersom ingen eier oppfølgingen.

1. Beskriv behovet. Avklar hva barnet trenger hjelp til og hva som er målet med samarbeidet.
2. Avklar mandat og ansvar. Hver tjeneste bør beskrive hva den kan og skal bidra med, og hvilke begrensninger som gjelder.
3. Avklar informasjonsdeling før møtet. Unngå at rettslig grunnlag og samtykke først blir vurdert mens sensitive opplysninger allerede diskuteres.
4. Forbered barnet og familien. Forklar formål, deltakere og hvilke spørsmål som skal behandles.
5. Avtal konkrete handlinger. Hvem gjør hva, innen hvilken frist, og hvem følger opp dersom noe stopper opp?
6. Dokumenter det vesentlige. Skill mellom opplysninger, vurderinger, beslutninger og ansvar.
7. Evaluer nytten. Spør om samarbeidet har gitt bedre hjelp eller mer oversikt for barnet, ikke bare om avtalte møter er gjennomført.

Samarbeid med sentrale tjenester

Helse- og omsorgstjenester

Barn i kontakt med barnevernet kan samtidig ha behov for oppfølging fra fastlege, helsestasjon, skolehelsetjeneste, tannhelsetjeneste, kommunale psykiske helsetjenester, habilitering eller spesialisthelsetjenesten. Samarbeidet bør ta utgangspunkt i konkrete helsebehov og avklare hvem som har ansvar for utredning, behandling, tilrettelegging og oppfølging. Barnevernstjenesten skal ikke tolke symptomer som diagnose, men kan bidra med relevant kunnskap om barnets omsorgs- og livssituasjon når det finnes rettslig grunnlag for deling.

Barnehage, skole og PP-tjeneste

Barnehage og skole kjenner ofte barnets fungering over tid og på en sentral hverdagsarena. Opplysninger om trivsel, fravær, læring, sosial deltakelse, tilrettelegging og endringer i fungering kan være relevante. Samarbeidet bør samtidig være målrettet. Barnevernstjenesten bør be om opplysninger som faktisk belyser spørsmålene i saken, fremfor brede beskrivelser av familien som ikke er nødvendige.

NAV, bolig og andre levekårstjenester

Økonomi, bolig, arbeid og tilgang til ytelser kan påvirke familiens handlingsrom og barnets hverdag. Samarbeid med NAV eller andre kommunale tjenester kan være nødvendig når slike forhold bidrar til ustabilitet eller hindrer familien i å nyttiggjøre seg hjelp. Levekårsbelastninger er ikke i seg selv uttrykk for omsorgssvikt. Vurderingen må rette seg mot hvordan forholdene faktisk påvirker barnet og hvilke virkemidler som kan redusere belastningen.

Politi og justissektor

Ved vold, seksuelle overgrep, alvorlig kriminalitet, akutt fare eller andre straffbare forhold kan samarbeid med politiet og andre deler av justissektoren være nødvendig. Barnevernets oppgave og straffesakssporet har ulike formål. Samarbeidet må derfor avklare ansvar, sikkerhet, informasjonsdeling og hvordan barnets behov for beskyttelse og oppfølging ivaretas uten å vanskeliggjøre nødvendige undersøkelser eller etterforskning.

Familievern og andre familieorienterte tjenester

Familievernet og andre tjenester kan være relevante ved samlivskonflikter, foreldresamarbeid, relasjonsbelastninger og behov for støtte til familien. Barnevernstjenesten må vurdere om tjenestenes tilbud svarer på barnets behov og om familien har kapasitet til å forholde seg til flere parallelle forløp.

Frivillige organisasjoner og nettverk

Barnevernstjenesten bør også samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med barn og unge. Frivillige tilbud kan bidra med aktivitet, tilhørighet, støtte og praktisk hjelp, men skal ikke brukes som erstatning for lovpålagte tjenester. Barnets og familiens ønsker, personvern og trygghet må inngå i vurderingen av om og hvordan frivillige aktører involveres.

Samarbeid på systemnivå

Barnevernstjenesten skal også samarbeide utover enkeltsaker. Systemnivå handler om å bygge strukturer som gjør det enklere å gi rett hjelp når konkrete behov oppstår. Samarbeidsavtaler, faste kontaktpunkter, felles rutiner og gjensidig kunnskap om tjenestenes ansvar kan redusere risikoen for at barn blir sendt mellom tjenester eller må fortelle historien sin på nytt uten at noen tar ansvar for helheten.

• avklare lokale ansvarsflater og kontaktveier mellom tjenester
• utvikle rutiner for tidlig samarbeid, overganger og situasjoner som krever rask avklaring
• trene på regler om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt
• bruke anonymiserte drøftinger til faglig læring når vilkårene er oppfylt
• følge med på gjentatte samarbeidsbrudd og flaskehalser
• involvere barn og unge i utvikling og evaluering av samarbeidsordninger når det er relevant

Systemarbeid bør ta utgangspunkt i faktiske behov og erfaringer. En omfattende samarbeidsavtale har liten verdi dersom ansatte ikke kjenner den, ansvaret fortsatt er uklart eller familier opplever at de må koordinere tjenestene selv.

Når samarbeidet ikke fungerer

Uenighet mellom tjenester kan være faglig legitimt. Problemet oppstår når uenigheten fører til at barnet ikke får nødvendig hjelp, at ansvar skyves mellom tjenester eller at fremdriften stopper. Da bør barnevernstjenesten tydeliggjøre hva som er uavklart og løfte spørsmålet til riktig nivå.

• Er det uenighet om barnets behov, om ansvarsfordeling eller om hvilke virkemidler som finnes?
• Mangler en tjeneste informasjon den trenger for å vurdere sitt ansvar?
• Er rettslige spørsmål om taushetsplikt eller informasjonsdeling blitt stående som en generell begrunnelse uten konkret vurdering?
• Er samordningsansvaret avklart?
• Må saken løftes til ledelse eller kommunens samordningsnivå?
• Hva trenger barnet og familien å få vite mens tjenestene avklarer uenigheten?

Barnevernstjenesten bør dokumentere vesentlige samarbeidsutfordringer når de påvirker saken. Dokumentasjonen bør beskrive hva som er forsøkt, hva som står igjen, hvordan dette påvirker barnet og hvilke nye grep som er besluttet.

Alder, utvikling og overganger

Samarbeid må tilpasses barnets utviklingsfase. For små barn vil koordineringen ofte skje tett rundt omsorgspersoner, barnehage og helsetjenester. Skolebarn kan ha flere arenaer og tjenester som må sees i sammenheng. Ungdom bør få økende innflytelse over hvem som involveres, hvordan informasjon deles innenfor lovens rammer og hvilke mål som prioriteres.

Overganger krever særlig oppmerksomhet. Skifte av skole, flytting, overgang mellom kommunale og statlige tjenester, utskrivning fra helsetjenester, overgang fra barn til voksen i helse- og velferdstjenester og avslutning av barnevernstiltak kan skape brudd. Planlegging bør starte tidlig nok til at ansvar, informasjon og videre oppfølging er avklart før den gamle ordningen opphører.

Spørsmål til faglig refleksjon

• Hvilke av barnets behov krever bidrag fra andre tjenester, og hvorfor?
• Er alle involverte tjenester nødvendige, eller gjør antallet samarbeidspartnere oppfølgingen mer uoversiktlig?
• Vet barnet og foreldrene hva hver tjeneste skal bidra med?
• Er det tydelig hvem som samordner, følger opp frister og reagerer hvis en avtale ikke gjennomføres?
• Har informasjonsdelingen et konkret formål og et tydelig rettslig grunnlag?
• Er barnets perspektiv synlig i mål, prioriteringer og beslutninger?
• Har samarbeidet ført til en målbar eller merkbar forbedring for barnet?
• Hva bør endres dersom barnet eller familien fortsatt opplever tjenestene som fragmenterte?

Videre veiledning

Den nasjonale veilederen Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier utdyper samarbeid på individ- og systemnivå, kommunens samordningsplikt, barnekoordinator, individuell plan og regler som påvirker samarbeidet. Bufdirs tiltakskort for barnevernstjenesten gir kortfattet støtte om opplysningsrett, opplysningsplikt og samarbeid. For juridiske detaljer om taushetsplikt og informasjonsdeling bør gjeldende barnevernslov og Barnevernsrundskrivet brukes.